Redaktørens anbefaling – Påskekrim 2020

Som en av Norges ledende og mest erfarne krimforfattere, har Tom Egeland usedvanlig god oversikt over den norske krimlitteraturen. I år har han vært redaktør for påskeantologien vår, og vi ba han velge ut en av de mange spennende krimnovellene fra Påskekrim 2020. Han gikk for Hærverk av Karin Fossum, og begrunner valget slik:

 

«Hærverk av Karin Fossum er én av de mange flotte novellene i Capitanas påskekrim-antologi. Karin er blant landets mest anerkjente krimforfattere, men også kjent for sine bøker innenfor andre sjangere. Hun debuterte i 1974 med en diktsamling som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Som krimforfatter er hun ikke minst kjent for bøkene om politietterforsker Konrad Sejer. Men hun har også markert seg med andre skjønnlitterære bøker, ikke minst der psykiatrien står i fokus. Novellen Hærverk viser til fulle hvor mesterlig hun behersker stemninger, frykt, angst – som er ett av kjennetegnene hennes som forfatter av psykologisk krim.»

 

 

Nedenfor kan du lese Hærverk i sin helhet. Gir det mersmak på krim, kan du kjøpe hele antologien HER.

 

 

HÆRVERK

Av Karin Fossum

Han fulgte henne ikke ut. Inga gikk alene gjennom huset og ut i entréen, snudde seg en siste gang for å se etter ham. Gikk ut på trappa, tok i døra for å lukke den, det var en eiketredør, tung og solid med et håndtak av messing og et vindu med ruglet glass. Som en siste markering slamret hun døra igjen med alt hun hadde av krefter, utelyset flimret. Hun pustet altfor fort. Hun kavet seg opp, det kokte overalt, i hodet og i kinnene. Så gikk hun raskt over grusen, satte seg i den gamle Hondaen og vred nøkkelen om.

Hun giret opp og ga gass, men besinnet seg og senket farten, det var nesten ikke sikt. En tett, ugjen- nomtrengelig tåke kvalte alt lys, klokka var ni om kvelden den 24. oktober. Men hennes forsett om å besinne seg måtte gi tapt for raseriet, hun ramset opp noen eder, de hun kunne komme på, det var mange, ingen hørte henne uansett. Hun pustet og kjørte, pustet og kjørte, slo med hånda i rattet, hva tenkte han om henne nå, etter alle ordene som hadde falt, satt han og svor for seg selv i sin gode stol, kanskje med en energidrikk, han var så opptatt av å leve sunt. En bil kom kjørende imot. Hun så den nesten ikke, frontlysene var matte, som pakket inn i vatt og hennes egen bil hadde dårlig lys. Hun la seg ut mot grøftekanten, reflekspinnene var usynlige. Det som lå foran henne, tårnet opp og ble et uoverstigelig hinder, det vokste og det presset henne ned, alt hun måtte igjennom, skilsmisse, salg av huset, flytting.

Ydmykelsen, den hun alltid måtte bære, at han forlot henne. Hvorfor han forlot henne?

Hva skulle hun tro om det, han hadde vel møtt en annen, det er jo noe med menn, de tror at hvis de finner en annen, en yngre en, da vil de selv fremstå som yngre, da vil de bli sett og oppdaget på nytt. Morgenen ville være ny, og natten, hvert ord skulle bety noe, hvert blikk skulle være ladet. Slik hadde de selv hatt det en gang for lenge siden. Det skulle ha vært et barn! Den helt selvfølgelige forpliktel- sen, foreldreoppgaven, rollen som ville lime dem sammen, som skulle vare livet ut. Men Karsten ville ikke ha barn. Jo, hun rettet seg selv, han ville ha barn, bare ikke med henne. Han var ikke fornøyd med genene hennes, dette som heftet ved hennes familie. Skulle det komme unger, da skulle de ha det beste utgangspunktet, det var nå engang sånn at mange ting ble ført videre. Bare det beste skulle føres videre.

Hun hadde glemt seg og var kommet opp i åtti og det i en femtisone. Gudene skulle vite at hun ikke hadde det travelt, hva skulle hun hjem til, annet enn hunden, Karstens hund. Som han ikke lenger kunne ta seg av fordi han hadde skiftet stilling etter bruddet og måtte reise en hel del. Selv jobbet hun hjemmefra med regnskap, hun var nesten ikke ute av huset, bortsett fra turene med bokseren Otto, flere ganger daglig i all slags vær. Og noen ganger midt på natta, hvis det var en av de skarpe nettene da hun ikke fikk sove. Men hun var glad for Otto. Han har sveket hunden også, tenkte hun, han var en sånn en.

Noe dukket opp foran bilen. Det kom fra høyre, noe grått og utydelig, liksom et dyr i spranget. Hun kastet bilen unna, skjenet over til venstre, bilen slingret voldsomt og det skrek i dekkene. Det tok tid før hun lå riktig i kjørebanen igjen, da slo hjertet hennes så fort at hun trodde det skulle stige opp i munnen, det smakte blod. Bilen sto endelig stille. Hun satt en stund og holdt i rattet. En vanvittig tanke slo henne, at hun hadde sett et spøkelse, men hun trodde ikke på spøkelser. Hun gikk ut.

Og der kom han altså løpende, og det på feil side av veien, en mann, en svartkledd skikkelse i fin stil. I løpetights og tynn jakke, dyre joggesko og ørevar- mer fra Nike. Uten refleks. Ikke så mye som en liten brikke. Hun stilte seg bredbent opp og begynte å skrike til ham.

Er du fullstendig idiot? Jeg så deg ikke! Jeg holdt på å kjøre deg rett ned, jeg kunne ha drept deg! Jævla tulling!

Han stoppet og så storøyd på henne, himlet med øynene.

Slapp av litt da, mor. Ro deg ned!

Mor? Hun tok et skritt fram, hyttet med neven. Kan du få på deg en refleksvest? Det er dønn umu-

lig å se deg i denne tåka, jeg kunne ha endt opp i fengsel, jeg kunne ha fått flere år! Er du lei av livet?

Joggeren skrudde en finger inn i tinningen. Er du ikke helt stabil, eller?

Hun blåste seg opp som en kulefisk og skrek så spyttet sprutet.

Kom deg over veien!

Det er bedre plass på høyre side, svarte han.

Hun ville skrike igjen men stemmen sprakk og hun gikk til bilen. Hvis hun hadde vært sterk nok ville hun ha røsket rattet løs fra stammen og tredd det ned over hodet hans. Joggeren passerte henne, fremdeles på høyre side, hun ante ham bare som en svak bevegelse i mørket. Hun åpnet vinduet og stakk hodet ut.

Jeg tar deg på andre forsøk! Jeg smeller deg rett ned! Så kan du ligge og sikle et sted på et hjem for resten av livet!

Så var han oppslukt av tåka. Da hun begynte å kjøre igjen, la hun seg langt ut til venstre, og da hun passerte ham for andre gang sto hun på hornet.

Antagelig ga han henne fingeren, men det kunne hun i så fall ikke se.

Otto hoppet og danset da hun låste seg inn. Det finnes da noe kjærlighet som består, tenkte hun, og trakk ham inntil seg. Han var varm og han luktet godt. Hun var fremdeles rasende, at en kunne bli så ødelagt. Hun satte båndet på hunden og en hodelykt på seg selv, så gikk hun ut i mørket. Den beskjedne klyngen av hus som var hennes nabolag, lå dypt nede i en skål i landskapet, på folkemunne bare kalt  for

«Dumpa». Egentlig het stedet Betelfors. Sju hus i alt, og i tillegg det nedlagte kraftverket og et gam- melt bedehus som ikke lenger var i bruk, men der ordet BETEL var synlig i en bue over døra. Fossen kunne ikke ses fra noen av husene, men de hørte den som en jevn dur, et maskineri som gikk både dag og natt. Inga hadde ofte tenkt på hvordan det ville bli hvis fossen gikk tørr, hvis vannmassene ikke lenger skulle bruse tungt bak trærne. Om stillheten ville være en lettelse, eller kanskje illevarslende. Huset til Tom Henry var mørklagt, så hun, han var hennes nærmeste nabo. Hun likte ikke at det var mørkt hos Tom Henry. Etter at Karsten dro hadde noe nytt sneket seg inn i livet hennes, en frykt hun aldri før hadde kjent, at noen skulle ta seg inn i huset, kanskje om natta. Da var det bare noen meter bort til Tom Henry, og han var både stor og sterk, han ville høre det hvis hun ropte. De andre bodde lenger unna, og det lyste hos alle sammen, hos Anna og Pål, hos Edel og Erik, hos gamle Ellinor, som var i ferd med å bli dement, og som flere ganger hadde beskyldt naboene for å stjele posten hennes, og hos Hermann med det lille småbruket oppe i lia, han hadde en kone som var sengeliggende, og hos Kalle innerst i veien, han som de nesten aldri så, han drev med hundekjøring. Han var sjelden hjemme, men nå lyste det matt der inne mellom trærne. Inga gikk langsomt og hun var tankefull. Otto markerte oppetter en lyktestolpe, den eneste de hadde, og som var plassert ved det felles postkassestativet. Bare én vei førte ut fra Betelfors, den samme som førte inn. Stedet lå nederst i en blindvei, det var ingen gjennomgangstrafikk. For å komme hit kjørte man nedover og nedover i en lang, bratt spiral til man var på bunnen. Kom det noen hit, bodde de her, eller de kjente noen som bodde her, eller det var postmannen eller renovasjon. En gang hadde ambulansen kommet nedover den svingete veien for å hente kona til Herman da hun var alvorlig syk. Inga gikk i den bakken nå og hun ble andpusten, hun hadde ikke god kondisjon, bare Otto lekte seg i de skarpe svingene. Da var hun altså alene med en hund, bitter og sveket. Det ville ikke bli lett å få solgt huset heller, ikke mange ville bo på Betelfors. Selv hadde hun ikke stilt spørsmål ved noe da hun møtte Karsten. Hun likte at huset lå utenfor allfarvei, liksom en hemmelighet bare noen få visste om, hun likte den lune beliggenheten, og hun likte at alle pyntet hus og eiendom som de ville, uten å tenke over hva andre mente, uten å tenke over om det var sommer eller vinter. Anna og Pål hadde satt opp et stabbur i miniatyr av elementer fra Bauhaus, det var pyntet med kjerrehjul og gevirer og kunstige blomster. Edel og Erik hadde et digert reinsdyr av gummi stående på plenen, besatt med en femten meter lang lyslenke som kunne minne om piggtråd når lysene ikke var tent, som nå. Hermann hadde stjerner og hjerter i alle vinduene, og Tom Henry hadde en elektrisk sjuarmet lysestake stående i vinduskarmen året rundt. Selv hadde Inga en engel øverst på trappa med en lykt i hånda, og en og annen fargerik hagenisse tittet fram fra bed og buskas. Men alle fulgte en gyllen regel. Lysene ble aldri tent før første desember, og da kunne alle se at det var jul på Betelfors. Da lyste reinsdyret, da lyste engelen, da lyste hjertene og stjernene. Tom Henry hadde flere bilvrak stående på tomta, alle gjemt under grønne presenninger. De skulle repareres og settes i stand, noe han brukte fritiden til og tjente godt på, men ikke betalte skatt for, i hvert fall trodde hun ikke det.

Det skarpe lyset fra hodelykta hennes hoppet og danset i mørket, hun visste at hun var godt synlig, om det nå var sånn at noen sto i vinduene og kikket ut, det var nå engang sånn på Betelfors at de fulgte med på hverandre. Hun snudde og satte kursen hjemover, slapp Otto inn i stua. Selv åpnet hun kjellerdøra, tente lyset og stirret nedover trappa. Jeg er jo syk, sa hun til seg selv, det er det det handler om. Det smitter ikke men det ligger til slekta, pappa døde av det, og jeg kommer også til å dø av det, kanskje det er like greit. I stedet for å hjelpe meg svikter han meg, akkurat nå som jeg var så innstilt på å bli frisk. Hvis vi bare hadde fått et barn, da hadde jeg blitt motivert på ordentlig, da hadde jeg endret retning og fått noe å leve for. Men Karsten var uforsonlig. Nå er det nok, Inga, hadde han skreket, nå er det faen meg nok! Hun gikk forsiktig i den bratte trappa, det var rått og kaldt i kjelleren og det luktet mugg. I den innerste boden hadde lyset gått, hun måtte føle seg fram for å finne det hun lette etter, hun bannet og svor, ble skitten på hendene, hjertet økte takten, slik det alltid gjorde når hun hadde det sånn som nå. Hvilken hylle var det nå igjen, den nederste trodde hun, hendene gled over det grove treverket og hun fikk flis i fingeren. Der sto den, en kartong med rødvin, tre liter Gato Negro. Hun karet den til seg og begynte på trappa opp. Hvis det var sånn han ville ha det så skulle han få det sånn.

Hun åpnet den ved kjøkkenbenken. Lirket den lille tappekrana ut og fant et glass. Fylte det og drakk begjærlig, stirret ut av vinduet. Ennå var det mørkt hos Tom Henry, hun trodde ikke han hadde lagt seg, det var ikke veldig sent. Hun håpet at han snart kom hjem og tente lys i alle rom, hun likte at det lyste hos ham når hun selv gikk til ro, da kunne hun innbille seg at han våket over henne.

Otto hadde fått noe godt å tygge på, dette som gikk under betegnelsen «oksemuskel», og som selvfølgelig var oksens kjønnsorgan i tørket form. Vi leker at det er Karsten sin, hvisket hun til hunden, og straks ga han seg til å gnage med fornyet iver. Så gråt hun en skvett. Hun hadde grått mye den siste tiden. Hun satt i sin gode stol og drakk. Med jevne mellomrom reiste hun seg og kikket ut. Tom Henry var endelig hjemme, så hun, nå holdt han på i garasjen enda det var langt på kveld, det var vel en bil han skulle ha ferdig, hun så ham tydelig i lyset fra en byggelampe. Etter hvert som hun tappet vin, snevret synsfeltet hennes inn, og tankene snevret inn, hun gikk i de vante gangene, alt hun så var sin egen ulykke, den dype urettferdigheten som hadde rammet henne, den forbannede arven etter faren. Hun syntes så inderlig synd på seg selv, ensom og barnløs som hun var. Hun kikket ut av vinduet en siste gang og oppdaget at Tom Henry fremdeles holdt på i garasjen, nå så hun at han faktisk jobbet med sin egen bil, en blå pickup. Hun sovnet i stolen til slutt, fullt påkledd og med hodet i en umulig stilling. Hun drømte at hun var gravid. Endelig hadde det store skjedd, det var visst en gutt. Og magen hennes var diger og hun kom til sykehuset for å føde. Jordmora undersøkte henne nøye. Det er noe galt her, sa hun dystert. Ja, svarte Inga da, magen er så hard og spent. Og så skjer det ikke noe der inne heller. Han har ikke rørt seg på lenge. Jordmora satte det kalde stetoskopet på huden hennes. Det er ingenting å høre her. Jeg tror nok at barnet er dødt. Jeg vet det, svarte hun, det barnet har vært dødt bestandig. Har du brukt alkohol under svangerskapet? Jeg har alltid brukt alkohol, svarte hun, helt siden jeg var jente, det ligger til familien. Da skal du være glad for at gutten er død, svarte jordmora, han ville ikke ha utviklet seg normalt uansett. Da disse ordene var sagt ble magen mindre og mindre, som når lufta går ut av en ball. Til slutt var den helt flat som om hun aldri hadde vært med barn. Jeg vil hjem, sa hun, og reiste seg i senga. Orker du det da? spurte jordmora, du har akkurat mistet et barn. Ja, svarte hun, jeg vil hjem til Otto.

Hunden gjødde som rasende. Hun kom til seg selv med et rykk, det var tungt å komme til bevissthet. Hun fikk øye på vinkartongen på bordet og fryktet at den var tom, at hun hadde drukket tre liter. Hvorfor Otto gjødde hadde hun enda ikke forstått, men så hørte hun dørklokka skingre gjennom huset. Åpne ville hun selvsagt ikke, ikke i en sånn forfatning som hun var i nå. Hun ventet ingen heller, og aldri i verden om det var Karsten, og selgere dukket aldri opp her nede i Dumpa, de fant ikke veien. Så hun lukket øynene igjen og det ringte en gang til. Otto hadde stilt seg opp foran døra som førte ut i gangen, han logret og var ivrig, antagelig ventet han på Karsten. Hun kom seg opp av stolen og vaklet over gulvet, det var lenge siden hun hadde følt seg så elendig, så forgiftet. Hun åpnet og så rett på to politifolk. En patruljebil sto parkert på gårdsplassen. Otto ble ellevill av glede og gikk opp på to for å hilse, ga fra seg noen iltre bjeff. Hun trakk hunden vekk og så forvirret på dem. Det var så lyst ute, hun tok seg til hodet.

Er det noe? spurte hun engstelig.

De svarte ikke først. De var opptatt av å mønstre henne, hun kom på at hun ikke visste hva klokka var, om det var formiddag eller ettermiddag.

Er det noe? gjentok hun.

Vi snakker med alle beboerne her, svarte den ene.

I forbindelse med en påkjørsel.

En påkjørsel?

I går kveld. De pekte på garasjen hennes. Har du en bil der inne?

Ja, jeg har en bil.

Var du ute og kjørte i går kveld? Hun nikket.

Vi må få se på den bilen. Er garasjen låst?

Forvirret stakk hun føttene i skoene, fant åpneren til garasjeporten og gikk ut på grusen. Døra gled opp med en durende lyd. En burde slippe å våkne på denne måten, tenkte hun. I det samme så hun en bevegelse i gardinet borte hos Tom Henry. Et blekt ansikt var synlig i noen sekunder, men forsvant igjen. Politimennene studerte den gamle Hondaen fra alle vinkler, gikk fram til fronten.

Frontlykta di foran til høyre er knust, bemerket de. Du har en bulk i støtfangeren.

Hun tok seg til hodet og nikket trett.

Jeg vet det, jeg skal ordne med nytt glass. Men jeg har så dårlig råd. Så da får jeg vel en bot, kanskje? De fortsatte å se på henne, nå med større interesse.

Når fikk du denne skaden på bilen?

Hun tok seg til hodet igjen. Det pulserte, det var så stort og tungt, hun var redd det skulle eksplodere eller falle over til siden. Hvordan skulle hun kunne huske sånne ting når hun var i så elendig forfatning. Det er i hvert fall en måned siden, mente hun.

Inne i et parkeringshus i sentrum, det som heter Kinogarasjen. Det er så trangt der. Jeg traff en søyle. Den ene tok fram penn og papir og gjorde et notat.

Det var vanskelig å tenke klart, hun var blitt kastet så uforberedt ut i den nye dagen, hun var på etterskudd. Noe ubehagelig gikk likevel opp for henne, det hadde bare tatt litt tid.

En påkjørsel? spurte hun igjen.

Hvor var du hen i går? ville de vite. Når kjørte du hjemover?

Hun anstrengte seg det hun kunne. Når hadde hun løpt ut av Karstens hus og slamret med døra, var det ikke i nitiden?

Jeg var hos en bekjent, stammet hun. Han bor på Huseby.

Vi må få navnet hans. Hvorfor det?

Det trenger vi ikke å gjøre rede for.

Hun pustet altfor fort, hun ble så svimmel, kjente hun, igjen så hun den bevegelsen i gardinet borte hos Tom Henry.

Han heter Karsten Kruse. Vi er separert. Føler du deg dårlig? spurte den ene skarpt.

Hun nikket. Jeg har et migreneanfall. Jeg må inn i mørket igjen.

Hun forsøkte seg med et smil, det hadde ingen effekt.

Og så den eldste igjen:

Har du drukket alkohol det siste døgnet?

Jeg har migrene, gjentok hun, med større kraft.

Vi må be deg om å bli med på kammeret. Vi skal ta en alkotest av deg.

Hun trodde ikke det hun hørte. Hun måtte lene seg inn mot garasjeveggen og tvinge pusten ned i normal takt.

Jeg drakk litt rødvin i natt, innrømmet hun. Altså etter at jeg kom hjem.

En jogger ble kjørt ned i går kveld, forklarte de, ikke så langt herfra. Etter det vi har gjort av funn, er det rimelig å anta at kjøretøyet som forårsaket denne ulykken, enten det er snakk om en bil eller en motorsykkel, var på vei hit til Betelfors. Veien ender her. Altså må vi anta at vedkommende fører enten bor her, eller var på vei hit for å besøke noen. Det er også rimelig å anta at kjøretøyet har en skade, antagelig foran til høyre. Offeret ble funnet på høyre side av veien.

Betydningen av det han sa sank endelig inn. Hun syntes at hun falt bakover og ned i et digert basseng, og selv om hun var en god svømmer kom hun seg ikke over på magen, hun kavet vilt for å holde seg flytende. Umiddelbart ville hun plumpe ut med at hun faktisk nesten hadde drept ham, at han ikke hadde på seg refleks, at han løp på feil side av veien og at hun hadde stoppet og skjelt ham ut, og at han hadde kjeftet tilbake. Men hun våget ikke å nevne det. Hun forsto ikke hvorfor hun ikke våget.

Døde han? hvisket hun forskremt. Du vet at det er snakk om en mann?

Hun ristet forstyrret på hodet. Nei, absolutt ikke, men det er jo menn som løper langs veien når det er mørkt. Damene holder seg inne da.

Hun hørte selv idiotien i sine egne ord. Hun for- søkte å redde seg selv fra katastrofen ved å snakke febrilsk videre, peke og nikke, klappe litt på Otto, slå ut med hendene, spørre om de hadde snakket med de andre naboene.

Ventet du besøk av noen i går kveld? Som ikke dukket opp?

Nei da. De gjorde ytterligere et notat. Gikk inn i garasjen igjen og tok bilder av fronten på bilen.

Dere ser vel at lakken er skrapet opp, påpekte hun, og så er det noe malingrester der, fra betongsøylen. En bil får ikke sånne skader når den treffer en myk trafikant.

De svarte ikke på det. Til sin forferdelse fikk hun beskjed om å sette seg i patruljebilen, selv om hun protesterte og sa at hun måtte ut med Otto, han hadde ikke fått noen morgentur. Det tok de ikke hensyn til. Hunden så ulykkelig ut da hun låste ham inne.

Hun satt rolig og svarte på spørsmål. Etter å ha blåst rødt, det virket betjenten fornøyd med. Hun forsøkte å se ham i øynene, men klarte det ikke. Hun lurte på hva han hadde funnet ut, om han hadde vært i strafferegisteret og funnet navnet hennes, selvfølgelig hadde han det, var ikke det det første de gjorde. Hun vurderte igjen om hun skulle fortelle om nestenulyk- ken men våget fortsatt ikke, det var ikke godt å vite hva de ville få ut av det, om de kunne vri og vende på det og legge ord i munnen på henne.

Det var nesten ikke sikt, sa hun. Tåke og regn og mørkt. Jeg kjørte veldig forsiktig.

Du kjørte veldig forsiktig med bare ett frontlys? bemerket betjenten.

Hun bøyde hodet.

Passerte du noen på veien? Biler eller folk?

Hun ristet på hodet. Hun ville fortsatt ikke nevne joggeren, ville ikke plante bilder i hodet hans.

Det forundrer meg ikke at det skjedde en ulykke, sa hun, når sikten var så dårlig. Skal dere avhøre de andre også, naboene mine? Må de også inn på kammeret?

Naboene dine har vi gjort oss ferdig med, svarte han.

Det var ikke jeg som kjørte på den joggeren, sa hun, så fast hun kunne. Hun lurte på om hun ville virke mer troverdig hvis hun hevet stemmen.

Det var ikke meg! gjentok hun. Jeg hadde ikke kunnet stå oppreist hvis jeg hadde drept noen. Jeg hadde ikke kunnet sove om natta, hadde ikke kun- net se folk i øynene, hadde ikke kunnet leve videre. Hører du hva jeg sier?

Vel, svarte han. Det forekommer meg at du har vanskeligheter med å stå oppreist. Han målte henne opp og ned. Og i natt fikk du altså ikke sove uten alkohol. Hvorfor drakk du deg full da du kom hjem i går kveld?

Vi hadde kranglet. Altså eksen og jeg. Hva kranglet dere om?

Han har gått fra meg, sa hun tamt. Sånt blir det gjerne diskusjoner av.

Hvorfor gikk han, tror du?

Så hun ikke et lite smil der, i munnviken hans. Jeg synes du skal spørre ham, sa hun kort.

Etter dette satt han lenge og skrev. Nå var det som om han hadde glemt henne, han var bare opptatt av rapporten kanskje, at den skulle være korrekt. Ikke så han på henne heller. Hun visste ikke om hun skulle være glad for det, det var nå engang sånn at hun skammet seg, og kanskje ville han finne noe i øynene hennes som han kunne nevne i rapporten. For eksempel skyldfølelse.

Hva skriver du egentlig? spurte hun etter en stund.

Han kikket opp.

Jeg noterer ned det du har sagt, svarte han, og det vi har gjort av funn.

Men dere har jo ikke gjort noen funn!

Vi har en bil med en skade i fronten, og en sjåfør med promille, sa han skarpt.

Han så henne rett i øynene.

Det må vi forfølge. Selv du må forstå det selvfølge- lige i dette.

«Selv du.» Den alkoholiserte, den forlatte, den elendige.

Hun bøyde hodet igjen, forsøkte å holde styr på hendene, de ville opp på bordet, ned i lommene, opp til ansiktet, de løp som uskikkelige unger og de ville sladre.

Du er vel fornøyd nå, tenker jeg, sa hun bittert.

Du tror at du har ordnet opp i alt.

Han ga tastaturet en dytt og rettet seg i ryggen. Ordnet opp?

Stemmen var stadig skarp.

Tror du virkelig at dette lar seg ordne? Det gjør det nemlig ikke. Ikke for offeret, ikke for gutten hans, ikke for kona, ikke for familien. Ikke for gjernings- mannen, ikke for de rundt. Ikke før om hundre år. Og det er lenge til.

Inga krøp som en hund da hun forlot Kammeret. En kvinnelig betjent kjørte henne hjem. Du hører fra oss, sa hun til avskjed. Inga gikk til speilet, det var ingenting å være glad for. Hun puttet to Paracet i munnen og svelget dem med kaldt vann. Enten hun ville eller ei måtte hun ut og gå, Otto sto ved døra og pistret. Hun gredde fort igjennom håret, satte på seg solbriller og lusket ut av huset, gikk raskere enn hun pleide, trakk hunden irritert med seg. Ikke én gang løftet hun hodet og så seg omkring, men hun tenkte seg at naboene fulgte henne med øynene. Straks Otto hadde gjort det han skulle, snudde hun og gikk tilbake. Sove nå, tenkte hun, er så sliten. Hun visste ikke om naboene hadde sett at hun ble kjørt bort. Flere av dem var på jobben, men ikke Edel og Ellinor. Og Tom Henry hadde stått bak gardinet, altså hadde han gjort seg noen tanker. Da hun senere hadde vrengt av seg klærne og var krøpet opp i senga, og hunden hadde lagt seg inntil henne, begynte hun å tenke. Rusen var på vikende front, langsomt ble hun helt klar. Edel og Erik ville aldri kjøre ned en jogger for siden å stikke av, ikke slik hun kjente dem. Ikke Anna og Pål heller, og Hermann med den syke kona, nei det var ikke sannsynlig, og så var det Kalle som hun slett ikke kjente, men han var jo en dyrekjær friluftsmann, og så var det selvfølgelig Tom Henry, en traust og fåmælt kar. Hva med henne selv, hva tenkte de andre, tenkte de om henne at hun kunne drepe noen og så stikke av? Hun ble kald ved tanken. Hun kom på at det hadde vært mørkt hos Tom Henry da hun kom kjørende hjem. Etter en stund var også han hjemme, han hadde gått ut i garasjen der han hadde stått og jobbet på bilen sin i lyset fra en kraftig lampe. Han var kyndig når det kom til å reparere biler, kanskje han hadde byttet en lykt eller rettet ut en bulk. Og hva med alle de bilene han hadde stående foran huset, gjemt under grønne presenninger, hadde politiet undersøkt dem? Hun ble så opprømt at hun ikke klarte å hvile slik hun hadde tenkt. Hun trakk Otto tettere inntil seg og kjente hvor varm han var. Det lille hundehjertet banket fort og jevnt, hennes eget hadde stadig noen ekstra slag. Hun kjente jo ikke Tom Henry særlig godt, kom hun på, men han virket så ordentlig og solid. De virket i grunnen solide alle sammen, og gamle Ellinor hadde vel nok med å holde orden   på dagene. Selv framsto hun ikke som solid. Hvor mye vet de? tenkte hun, hva snakker de om, hva tenker de?

Karsten ringte da hun sov på det tyngste. Otto hørte signalet og jumpet ned på gulvet.

Inga, sa han. Hva har du rotet deg opp i nå? Hun kom seg opp i sittende stilling.

Politiet har vært her, fortsatte han.

Hos deg? stammet hun, og gjorde seg dum. Hvorfor det?

Han dro litt på det.

Du har fortalt dem at du var hos meg i går kveld.

De ville vite om du var edru da du dro.

Hun klemte telefonen hardt.

Selvfølgelig var jeg edru! sa hun, det sa du vel til dem?

Stille en kort stund.

Jeg sa at så vidt jeg kunne se, så var du edru.

Så vidt du kunne se? Nå må du høre her! De har vært i alle husene på Betelfors og snakket med folk. På grunn av en påkjørsel i går kveld ikke så langt unna. Noen kjørte ned en jogger og stakk av, han ble drept. Og den høyre lykta mi foran er knust og det så de, og nå tror de det var meg!

Hun kunne høre pusten hans tydelig.

De har funnet den promilledommen din, at du satt inne i tretti dager, sa han. De undersøker sånne ting. Jeg kjørte ikke på noen! ropte hun fortvilet.

Hverken den gangen eller i går.

Inga, gjentok han lavt. Er du ærlig nå? Jeg er ærlig!

Når knuste du den lykta?

Jeg skulle på kino. Jeg traff en av søylene i par- keringshuset, og jeg har ikke hatt råd til å fikse det, jeg tjener ikke så godt som deg!

Hun ville ikke grine så han hørte det, medlidenhet ville hun uansett ikke få.

Jeg var edru da jeg dro fra deg, gjentok hun, og det vet du.

Det vet jeg ikke, svarte han. Du tåler mye.

Hun la på og kom seg opp, satte seg foran fjernsy- net. Bildrapet ble nevnt på nyhetene i knappe ordelag. En politimann gjorde rede for hendelsen, åstedet og  omstendighetene rundt. Det hadde skjedd ved en liten transformator, Inga visste godt hvor det var. Den drepte var en mann på tjueni som var ute og løp, han var blitt påkjørt bakfra og måtte ha løpt på feil side. Han hadde dødd momentant, kroppen hadde betydelige bruddskader, men dødsårsaken skyldtes skader på indre organer. De hadde ikke funnet deler eller lykteglass, men de kunne sjåføren ha fjernet. Om de hadde gjort undersøkelser på Betelfors, som var den retningen kjøretøyet antagelig hadde tatt? Det har vi. Gjort noen funn? Det vil jeg ikke kommentere på det nåværende tidspunkt.

Inga holdt seg innendørs men hun kikket ofte  ut av vinduene. Øynene ble dratt i den retningen. Hun måtte se hvem som var ute og gikk, hvem som kjørte ut og hvem som kjørte inn. Lokalavisa hadde et stort stykke noen dager etter bildrapet, ikke bare om hendelsen men også om Betelfors, det lille stedet med bare sju hus, der journalisten og fotografen hadde vært på befaring og snakket med noen av innbyggerne. Ingen av dem sto fram med navn, men én nevnte at han følte seg mistenkeliggjort når han beveget seg utover i bygda.

«Det kan jo ha vært noen ungdommer som kjørte vilkårlig rundt, det er sånt ungdommer gjør, særlig her på landet. Alle vi som bor på Betelfors er ansvarlige mennesker.» Avisa hadde også en detaljert beskri- velse av stedet for øvrig. Det sto mye om kjerrehjul og gevirer, reinsdyr og stabbur, bedehus og gamle bilvrak. I vinduene hadde de observert både hjerter og stjerner og elektriske lysestaker, og det i oktober. En eldre dame fortalte dem at julepynten sto framme året rundt, men at de ventet til desember med å tenne lys. «Det er sånn vi gjør det her på Betelfors.» Avslutningsvis hadde de en kort historikk om det gamle kraftverket, og et oversiktsbilde der Ingas hus var det mest synlige. Overskriften var «Stedet Gud glemte». Kanskje de siktet til det avstengte bedehuset. Hun tenkte på at hun skulle selge huset, hun så for seg at taksten ville synke med flere hundre tusen, alt hun så i artikkelen var bymenneskets nedlaten- het overfor bygdefolk, den smilende, overbærende holdningen som en voksen har til et barn. Hun fikk lyst til å fare ut av huset og snakke med Tom Henry for å høre om han hadde lest. Det hadde han. De har snakket med Herman og Ellinor, sa han. Ikke noe å gjøre ved det. Bare glem det, la han til, og så sint ut. Forbanna folk som ikke bruker refleks. Det slo Inga i det samme, at det ikke var nevnt med et ord at joggeren ikke bar refleks. Ikke på TV og ikke i avisa. Tom Henry forsvant inn og slamret med døra. På ulykkesstedet ved den lille transformatoren hadde folk lagt ned blomster og tent noen lys. Inga kjente et stikk hver gang hun passerte, et stikk hun ikke visste hvor kom fra. Tjueni år gamle Jarle Moi, nygift og far til en ni måneder gammel sønn, ble stedt til hvile. Det var mye snakk om hvor enestående han hadde vært, som far og hengiven ektemann, aldri et vondt ord om noen. Generøs, varm og tålmodig. Jaså, tenkte Inga da, bortsett fra når du håner kvinner, og med en pekefinger og med stor forakt indikerer at de ikke er stabile.

Hun var på Snap-drive og fikk ny frontlykt. Det sto ikke lenger noe om bildrapet i avisene, men ting var ikke som de pleide å være nede i Dumpa. De bare lot som. De samme smilene, de samme ordene, men alle var på vakt, litt strammere og skarpere, mens de ventet på at den skyldige skulle bli tatt. Inga møtte naboene ved postkassestativet, eller når hun var ute med Otto. Har du hørt noe mer du? Ingen verdens ting. Han blir nok aldri tatt, men straffet blir han uansett. Jeg vedder på at han meier ned den joggeren hver eneste natt. Jeg vedder på at joggeren står ved senga hans og peker med en anklagende finger. Sa Herman, og nikket megetsigende. Noen spøkte med ryktene som florerte. Jo, den bilen til Erik kan antage- lig drepe en okse uten å få så mye som en skramme, han har jo kufanger. Herman kjører ofte med traktor. Kalle er det ingen som kjenner eller vet noe om, ja var han ikke enda mer sky enn ellers? Tom Henry hadde ekspertise når det gjaldt å reparere biler, og han hadde tilgang på deler. Og du Inga, du hadde jo en knust frontlykt, sånt blir det snakk av. Ellinor spurte hvem som hadde stjålet piasavakosten hennes som alltid sto øverst på trappa. Du kan overta min, sa Inga beroligende, jeg skal komme bort med den. Så fortalte hun at hun skulle legge huset ut for salg og kjøpe seg leilighet i byen. Idet hun fortalte det, slo det henne at også det kunne virke mistenkelig, som om hun flyktet fra noe. Et vilt sekund tenkte hun å nevne dommen. At hun hadde kjørt med promille, at hun hadde skjenet ut av veien og truffet et tre. Og sittet inne i tretti dager og tretti netter. Se dem i øynene og spørre om de visste det, og i så fall hva det hadde fått dem til å tenke. Men hun sa ingenting. Likevel var blikkene deres som fluer med klebrige føtter, hun feide dem vekk, de kom øyeblikkelig tilbake. En kveld ruslet hun bort til Ellinor med kosten, deretter satte hun seg i bilen og kjørte til kirken. Hun hadde fått det for seg at hun ville se graven hans. Han som var skyld i alt sammen, han som hadde formørket dagene hennes, ja, til og med hele Betelfors. Ikke at hun visste hvor graven lå, men hun resonnerte som så at sorgen ennå var en åpen råk, da var det rimelig å anta at det brant et lys der både dag og natt. Nå var det kvelden og mørkt. Altså så hun etter et lys. Otto ruslet stille etter henne der hun vandret mel- lom gravene. Stor var kirkegården ikke, men den hadde både en øvre og en nedre del, hun tok seg god tid. Hun så ingen andre, men det var lys borte på prestegården som lå rett på utsiden av det hvitmalte gjerdet. Til slutt oppdaget hun en lykt et stykke borte som lyste med et matt skinn. Og der lå han, Jarle Andreas Moi. Død 24. oktober. Alltid i våre hjerter. Altså var det sånn at mange av beina i krop- pen hans var knust mens flere av de indre organene var perforert. Det betydde at blod og tarminnhold hadde rent ut i den unge kroppen.

Lykten var av smijern, en vakker og forseggjort lykt med en liten dør som kunne åpnes, inni brant et hvitt lys. Hun så seg omkring men kunne fortsatt ikke se noen. Raskt løftet hun lykta opp, åpnet den og blåste lyset ut, satte den tilbake igjen. Sånn, tenkte hun, nå er det mørkt hos deg også. Hva skal du ligge her og lyse for? Hun plystret på Otto og gikk tilbake til bilen, kjørte hjem igjen med en spinkel følelse av å ha markert seg.

Første desember ble lysene tent på Betelfors. Gummireinsdyret, som de kalte Rudolf, glitret som et juletre, det lyste i stjerner og hjerter og i sjuarmede lysestaker. Foran stabburet til Anna og Pål satt et nissepar med hver sin lykt. Men hennes egen engel var mørk. Lange stunder av gangen satt Inga ved vinduet. Hun fulgte med på de andre, hadde blikket festet på postkassestativet, om noen samlet seg for å snakke, og det gjorde de. En gang så hun Kalle og Erik tett sammen i ivrig samtale, hun hadde aldri sett dem sammen før, det hadde altså oppstått noen nye allianser. Ved én anledning snudde Kalle seg og pekte på Tom Henrys hus, kort etter nikket Erik i hennes retning. Hun trakk seg forskremt vekk fra vinduet som om hun var blitt grepet i noe ulovlig. Hun ventet på telefon fra politiet, at hun måtte inn til nye avhør. Hun fulgte bilene med øynene når de sneglet seg oppover den svingete bakken om morgenen, og når de kom nedover igjen om ettermiddagen. Hun fulgte med på når de tente lys om morgenen og når de slukket om kvelden. Ellinor la seg først, og et par ganger hadde hun registrert lys på kjøkkenet hos Anna og Pål så seint som klokka tre. Hun likte ikke seg selv lenger, likte ikke at hun gikk rundt og mistenkte folk, og hun visste at de andre gjorde det samme. Hver gang hun gikk ut av huset med Otto hevet hun hodet,  en stille demonstrasjon for å vise at hun hadde ren samvittighet. Men hun hadde ikke ren samvittighet. Hun var alltid livredd for å møte noen, redd for å oppdage at noe var kommet imellom dem, en kile av tvil. Kastet hun noen blikk mot vinduene syntes hun at gardinene rørte seg, slik de hadde gjort borte hos Tom Henry den dagen politiet kjørte henne bort. Også når hun beveget seg lenger ut i bygda, hadde hun fått for vane å studere folk på en ny måte, slik de studerte henne, hun var jo fra Betelfors. Og fossen. Brølte den ikke høyere enn vanlig, en markering det også, et varsel om at noe skulle hende, at noe skulle feie henne vekk. Sent en kveld, etter noen glass med rødvin ringte hun Karsten. Hun spurte om han med hånda på hjertet kunne sverge på at han ikke hadde nevnt for naboene at hun hadde sonet for fyllekjøring. Jeg sa bare det vi ble enige om, svarte han. At mora di hadde hatt en hjerteoperasjon og måtte ha tilsyn i en måneds tid. Hvorfor spør du om dette nå? Fordi de ser sånn på meg, klaget hun. De ser og ser.

Han sukket oppgitt. Du får ha meg unnskyldt, Inga, men det der er en typisk tankegang hos folk som har brukt alkohol hele livet. Selvmedlidenhet og forfølgelsesvanvidd. At alle er ute etter deg.

Hun avsluttet samtalen i raseri, slengte telefonen i veggen så dekselet sprakk. Deretter gikk hun til garasjen og rygget Hondaen ut, kjørte fortere enn hun burde til nærbutikken, parkerte og gikk inn. Spurte kjøpmannen om han hadde noen tomme kartonger, for hun skulle flytte. Han så på henne med et smalt smil, og sa, jaså, er det ikke noe hyggelig lenger på Betelfors?

Det har aldri vært hyggelig på Betelfors, snerret hun. Jeg flytter til byen.

Hun kjørte flere vendinger og bar kartongene inn i huset, begynte å plukke kopper og kar ut av skapene. Det klirret hardt i glass og porselen, noe falt i gulvet og knuste. Hun beholdt bare det aller nødvendigste, det hun måtte ha fram til huset ble solgt. Det var kanskje lenge til, men hun likte følelsen av å være på vei vekk. Karsten hadde allerede forsynt seg grådig da han flyttet til Huseby. Selv om det var oppunder jul, la de huset ut for salg, megleren, en dresskledd fyr med bakoversveis, foreslo å presentere huset og stedet som en særegen plass med sjel.

Og naboskapet? spurte han. Er det godt?

Det kunne ikke ha vært bedre, svarte hun. Jeg vil bare ha noe mindre.

Spøker det her? spurte han, og blunket til henne, som om han hadde hørt et og annet.

Det gjør det, svarte hun, og blunket tilbake. Noen går igjen inne i det tomme bedehuset, det er visst en gammel predikant. Han følger med på kjøpet, for å si det sånn.

Utmerket! svarte megleren begeistret. Folk elsker spøkelser. Jeg tar det med i prospektet.

Hun feiret jul med mora, satt oppe om kvelden etter at den gamle hadde lagt seg og drakk vin hun hadde hatt med seg i bilen. Folks tanker, dem kunne hun ikke lese uansett, altså måtte hun lukke det rommet, den bekymringen. Jeg har jo sonet, sa hun til seg selv. Hvorfor hjalp det ikke å sone?

Det skulle bli mars måned før huset ble solgt. Budet var ganske lavt, men de ble enige om å godta det, begge ville videre i livet. Samtidig fikk hun tilslaget på en byleilighet på femti kvadrat med utsikt over torget. Mars kom med varme og smeltevann og mye sol, hun sto i vinduet i det gamle huset da flyttebilen rygget inn på gårdsplassen. Det skal bli så fint Otto, sa hun til hunden. Vi skal gå tur langs elven, og du skal få en seng på balkongen. Jeg skal ta vare på deg for bestandig. Hun gråt litt og lot ham slikke seg i ansiktet. Hun hadde merket kartongene omhyggelig og mennene ga seg til å bære, det var to av dem, de snakket gebrokkent. Det skulle visst ikke komme noen for å ta avskjed, eller for å takke for godt nabo- skap, eller ønske lykke til videre. Otto løp i veien for flyttefolkene, hun måtte sette ham i bånd ute på gårdsplassen. Nettopp da huset var så godt som tomt, fikk hun øye på den krumbøyde skikkelsen til Ellinor. Inga så henne fra kjøkkenvinduet og vinket. Der kom det gamle ufordervede mennesket og ville takke for alt.

Så nå vil du ikke bo her lenger? spurte Ellinor, og støttet seg til dørkarmen. Alle stolene var båret ut.

Inga trakk ulykkelig på skuldrene. Det var ikke stort å si. Hun syntes øynene til Ellinor var så klare i dag, blåere enn de pleide, og skarpere, men det var vel vårlufta og det blendende lyset i det tomme kjøkkenet.

Det er vel på grunn av den ulykken, kanskje? spurte hun.

Nei da, svarte Inga fort, det har ingenting med den å gjøre. Men vi skal skille oss vet du, Karsten og jeg. Jeg har kjøpt en leilighet i byen.

Det sa jeg til de andre også, svarte Ellinor. Men de sa at du hadde sittet i fengsel og at du rømmer fordi du har dårlig samvittighet for noe. Kan det være riktig da, Inga? Har du sittet i fengsel?

Inga slapp esken hun hadde i hendene. Det klirret som om noe gikk i stykker. Hun hadde aldri hørt Ellinor være så direkte, det var en lettelse.

Ja det er riktig, svarte hun, jeg har sittet i fengsel. Det er lenge siden nå. Men sånne ting går aldri vekk. Det står der og står der til evig tid. Det blir ikke borte før hele kloden brenner.

Ellinor var taus lenge.

Vi kjørte på et rådyr den kvelden vi, sa hun med ett. De bruker ikke refleks rådyra heller, men det burde de.

Ellinor så innstendig på henne, som et barn som ber om å bli trodd.

Vi? sa Inga uforstående. Et rådyr? Når da?

På FN-dagen, svarte hun bestemt. Den kvelden tok jeg drosje hjem fra byen.

Nå så Inga nøyere på henne. Det var som om det ringte en klokke et sted. FN-dagen, hvilken dag var nå det, hvorfor nevnte hun akkurat den dagen, hun kunne jo knapt holde rede på tiden i det hele tatt.

Du tok drosje hjem og dere kjørte på et rådyr?

Det var det han sa, sjåføren. Men du vet, det var jo bek mørkt, og jeg satt i baksetet og så ingen verdens ting. Jeg hadde vært hos sønnen min på middag, la hun til.

Så du tok drosje hjem fra byen om kvelden, og det var på FN-dagen?

Ellinor nikket skråsikkert.

Sønnen min tok en dram etter maten, forklarte hun, da kan man ikke kjøre bil, Inga.

Inga stirret i gulvet og ble rød av skam. Hun fant mobilen fram og sjekket FN-dagen, det var den tjue- fjerde oktober.

Hvor skjedde det hen? spurte hun åndeløst.

Ikke veldig langt herfra, tror jeg. Bilen ble stående ved de to høyspentmastene, og det er et sånt lite hus der. Noe strømgreier, sikkert.

Hva gjorde sjåføren da, løp han ut av bilen for å se? Han var ute veldig lenge, mintes hun. Jeg lurte virkelig på hva han holdt på med. Men jeg hørte noe jamring.

Ringte han til noen? Til viltnemnda, kanskje?

Han ville kjøre meg hjem først. Og så skulle han ta det på tilbakeveien.

Men er du sikker på at det var et rådyr?

Nei. Men det var noe stort og tungt. Hvis du skjønner. Inga tok den gamle i hånda og leide henne ut på plenen, der hadde hun en gammel benk stående, nå satte de seg på den.

Hvordan kan du være så sikker på at det var på FN-dagen? spurte hun.

Sønnen min jobber i FN-sambandet, forklarte hun. Den tjuefjerde oktober er FN-dagen, vi snakket om det mens vi spiste, han har greie på sånne ting. De kveldene med sønnen min, de husker jeg alltid. Det er alle de dagene som er like, jeg har problemer med. Vi spiste laks, og drosja kolliderte.

Hun så på Inga og smilte.

Du må få deg en ny mann, sa hun bestemt. Og en sønn. Som kan ta vare på deg når du blir gammel og tullete.

Inga stirret på flyttefolkene som tråkket ut og inn. Ellinor. Kan jeg få telefonnummeret til sønnen din? Ellinor klemte hånda hennes og smilte trøstende.

Å, men han er gift allerede han, det har han vært i mange år!

Inga måtte le, men det rant noen tårer også.

Det burde jeg vel ha tenkt meg, svarte hun og blunket, hun strøk den gamle over kinnet.

Men sønnen din bestilte altså en drosje til deg fra sentralen?

Nei, vi gikk ut på holdeplassen på torget og fant en bil der.

Husker du hvordan han så ut? Sjåføren? Jeg satt jo i baksetet og det var helt mørkt.

Men da du var framme ved huset og skulle betale, da tente han sikkert lyset inne i kupeen?

Sønnen min betalte på forhånd, svarte hun. Jeg tuller så fælt med penger.

Inga gjemte ansiktet i hendene.

Men Ellinor, kjære deg, du husker vel noe? Var sjåføren gammel eller ung? Var han norsk?

Ikke norsk nei, han var vanskelig å forstå. Jeg er ikke noe språkgeni heller, ha ha. Hun klukket og lo en god stund.

Men var han hvit eller svart?

Han var ikke særlig hvit nei. Og så hadde han en sånn sak på hodet som noen av dem har. De utenlandske.

En sånn sak?

En turban. Den var mørkerød, den lignet på en diger sukkertopp.

Sa du dette til politiet da de var hos deg i oktober? Hun ristet på hodet.

De spurte ikke om noen ting. De kikket fort i garasjen min, der står alle hagemøblene. Tom Henry bærer dem ut for meg om våren og setter dem inn igjen om høsten.

Inga stirret inn i Ellinors øyne. Hvordan kunne de være så blå, hun var jo eldgammel.

Jeg skal komme og besøke deg når jeg er kommet i orden, lovte hun.

Da blir jeg glad, svarte Ellinor, og reiste seg. Ruslet sakte hjemover igjen, snudde seg noen ganger og vinket. Men hun gikk ikke inn i huset. I stedet ble hun stående på trappa og se etter flyttebilen da den kjørte vekk. Da Inga kom etter i Hondaen, løftet Ellinor kosten hun hadde fått og veivet ivrig med den. Som en liten kriger.

Bilen hadde plass i en fellesgarasje under bygården. Men hun trengte ikke bil lenger til noe som helst, alt lå i gangavstand. Det betydde at hun kunne ta seg et glass vin akkurat når hun ville, og det ville hun. Hun gikk lange turer med Otto langs elven, over broene og tilbake igjen. Uteserveringene åpnet, og Inga fant seg en plass på Mainstream kafé nederst på torget, det skulle bli hennes faste tilholdssted. Fra der hvor hun satt så hun gården hun bodde i, med den vesle balkongen der Otto likte å ligge med snuten ut gjennom sprinklene mens han betraktet livet og trafikken på torget. Hun kunne se elven og broene. Hun kunne se over på jernbanestasjonen, og ned på drosjeholdeplassen, der bilene sto parkert i en skrå rekke, mens sjåførene røkte og småpratet med hverandre. Hun så biler både fra Norgestaxi, fra Elvebyen Taxi og fra Taxi 1.2.3. Langt de fleste var utenlandske. De fikk turer og kjørte vekk, kom tilbake igjen. Dag etter dag, time etter time så hun etter en rød turban. Og plutselig sto han der, lent opp mot en stor Mercedes og ventet på tur. Han var en røslig kar, godt over femti. Hun la en seddel under glasset, tok Otto med seg og gikk raskt over brolegningen og fram til bilen.

Kan jeg ta med hunden? Han kan sitte på gulvet og han røyter ikke i det hele tatt. Sjåføren trakk likegyldig på skuldrene. Da hun var på plass i baksetet og hadde dyttet Otto ned på gulvet, lente hun seg fram mellom setene og studerte dashbordet.

Du heter Abay Singh, konstaterte hun. Og du kjører for Norgestaxi.

Han nikket.

Og så er du inder. Sikh? la hun til. Igjen nikket han.

Og løyvenummeret ditt er F-177. Stemmer det? Ja. Som du ser.

Jeg skal til Betelfors, sa hun. Hun snakket ekstra tydelig, hver konsonant var skarp.

Denne gangen svarte han ikke. Han tastet reisemålet inn på GPS-en og satte bilen i gir, bilen gled sakte ut fra torget.

Jeg bodde på Betelfors i mange år, forklarte hun, så jeg er veldig godt kjent på veiene der. Dårlige veier, forresten, smalt og svingete. Ikke noe fortau heller, ikke noe gatelys. Det er mye tåke der om høsten, la hun til, altså før fjorden fryser på. Oktober er verst. Hvis du skjønner. Da er det nesten ikke sikt.

Han gjorde et kast med hodet.

Ikke mye sikt i dette landet i det hele tatt, kom det fra forsetet.

Nei vel?

Hun møtte øynene hans i speilet, de var svarte.

En sånn turban har jeg ofte ønsket meg, sa hun blidt. Når jeg står opp om morran og håret står til alle kanter. Det er vel ikke mange av dere sjåførene som bruker turban?

Det svarte han heller ikke på.

Hun lot ham kjøre en stund i fred. Han kjørte hele tiden sakte, og trafikken avtok etter hvert som de kom ut på landeveien. Stille satt hun og studerte den brede ryggen hans. Hun visste ikke hva han tenkte, men enn så lenge klarte han seg godt, og hun tidde med vilje for å gi frykten hans plass til å utvikle seg. Langt om lenge lente hun seg igjen fram mellom setene.

Kjørte du drosje da du bodde i India også? Jeg hadde butikk, svarte han. Matvarer.

Høres fint ut, mente hun. Ikke mye som kan gå gærent i en butikk. Kundene kommer inn og kjøper det de trenger. Og når de kommer ut igjen er de like hele.

Igjen møtte hun blikket hans i speilet. Han så forvirret ut først, deretter ble han skarp.

Du snakker mye rart, sa han mørkt.

Ja, det er vel noe med oss nordmenn, svarte hun. Nå hadde de dyrket mark på hver side av veien, ingen hus, bare noen beitende dyr, et og annet drivhus.

Snart kan du begynne å bremse, forklarte hun, vi nærmer oss.

Vi er ikke på Betelfors, innvendte han. Men vi er på vei dit, forklarte hun lystig.

Etter en stund fikk hun øye på de to høyspentmastene og den grønne transformatoren på høyre hånd. Hun ba ham stanse. Fordi han ikke kunne se noen hus, var han i villrede.

Stopp, sa hun bestemt, fra baksetet. Han stoppet. Det lå ingen blomster ved transformatoren lenger, det brant ingen lys.

Skal du altså hit? spurte han usikkert. Nei. Det er her vi skal stanse.

Skal vi bare stå her, da? Det skal vi.

Hvor lenge da? ville han vite.

Hvor lang tid trenger du? spurte hun.

Skikkelsen hans, den store tunge, gjorde noen vridninger i setet som vitnet om et sterkt ubehag. Og hun visste der hun satt i baksetet, at han svettet under turbanen, at han kjente hvert sekund som et giftig stikk. Slik hun selv hadde fått så mange stikk. Helt rolig satt hun og studerte den kraftige nakken, hendene hans på rattet, svære, brune never. Øynene hans søkte konsekvent mot landskapet til venstre for bilen, mot et par hester i en innhegning og noen kuer lenger borte. Hele tiden unngikk han transformatoren.

Skal vi si at det er nok? sa hun omsider. Du kan kjøre meg tilbake igjen og sette meg av på torget.

Ikke et ord ble sagt. Den turbanen, tenkte hun, den er som et vepsebol nå, tankene hans svirrer hysterisk rundt fordi de har oppdaget en aggressiv inntrenger. Hun betalte uten å tipse, lente seg fram igjen.

Må være ille for deg når du kolliderer, sa hun, da må jo bilen inn på verksted, og da taper du penger for hver eneste time som går.

Hun gikk ut og tok Otto med seg, snakket til ham gjennom den åpne bakdøra.

Fin tur, sa hun, og denne gangen bulket du ikke. Hun sendte ham et tindrende smil, et sånt som hun sjelden ga til noen, det var i hvert fall lenge siden sist. Du er ikke bra i hodet ditt, sa han rasende, og banket med en finger på sin røde turban. Du er ikke bra her oppe!

De sier så, sa hun og smilte bredere.

En mann kom løpende nettopp da, han veivet ivrig og hadde kurs for bilen.

Nei nei! Gå vekk, gå vekk! Inderen feide ham av med en hissig bevegelse.

Ikke ledig nå. Ikke ledig!

Han vred seg rundt og røsket bakdøra igjen, kjørte ut fra torget så det skrek i dekkene.

Inga gikk langsomt over torget. En tanke slo ned i hodet hennes, at det selvfølgelig fantes en mulighet for at hun i nesten tre kvarter hadde sjikanert en uskyldig mann. Tanken gjorde henne så lattermild at hun ikke kunne stanse et utbrudd, hun lo høyt og hjertelig så det ljomet over hele torget, og avsluttet med noen lystige dansetrinn over brolegningen. Otto hoppet og danset han også, og noen gutter som kom gående imot, så på hverandre og himlet med øynene. Hun gikk bort til Mainstream og fant sitt faste bord. Bestilte iskrem til Otto og vin til seg selv. Da skålen var slikket ren, satte han seg tett inntil stolen og la hodet i fanget hennes. Hun så på de svarte øynene at han var forelsket i henne. Ikke mye sikt i dette landet i det hele tatt, tenkte hun, det var jammen godt sagt. Men vår nå, med sol og milde vinder og båter på elven.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *