Redaktørens anbefaling – Djinnpatruljen på lilla linje

Av: Anne Fløtaker, sjefsredaktør i Armada

«Djinn-patruljen på lilla linje»  er en av de viktigste, morsomste og mest rørende romanene jeg har lest på lenge. Høsten 2018 var jeg på jakt etter det som skulle bli blant de første bøkene til vårt nystartede litterære imprint, Armada.

Armada-redaktør Anne Fløtaker.

Jeg leste en mengde romaner som det ble spådd at det ville bli kamp om rettighetene til, men ikke noe som fikk hjertet til å banke raskere.

Men så kom altså dette manuset. Jeg leste og var solgt. Historien om Jai og de to vennene hans som lever i kummerlige, fattigslige kår i en indisk storby grep meg umiddelbart. Det er en fortelling fylt av humor og fantasi, varme og håp, samtidig som grusomme ting skjer rundt barna. Et fattig barn fra slummen er forsvunnet, myndighetene er helt uinteressert, men Jai og vennene hans etterforsker saken etter metodene fra det populære tv-programmet Politipatruljen.

Dette sier Deepa Anappara selv:

Jeg jobbet som journalist i India fra 1997 til 2008. Da intervjuet jeg barn som jobbet som søppelbarn eller tigde ved veikryss. De fleste av dem så ikke seg selv som ofre; de var frekke og morsomme og ofte utålmodige når jeg stilte dem spørsmål. Vi som samfunn hadde sviktet dem, noe jeg ofte påpekte i artiklene mine, men siden jeg skrev med tidsfrist og omfangsbegrensning, klarte jeg ikke å formidle humoren, sarkasmen og energien barna uttrykte seg med.

Deepa Anappara

 Det sies at så mange som 180 barn forsvinner i India hver dag. Forsvinningene når bare nyhetene når en kidnapper blir tatt, eller når det er groteske detaljer rundt forbrytelsen. Kanskje på grunn av at jeg hadde brukt så mye tid på å intervjue barn om forhåpningene deres, var jeg mest interessert i deres historier, men de var ikke å finne noe sted. Media fokuserte for det meste på ugjerningsmennene.

Jeg tenkte på barna jeg pleide å intervjue, deres ønske om å overleve i et samfunn som ofte bevisst overså dem, og det gikk opp for meg at historien måtte fortelles fra deres synsvinkel. Ni år gamle Jai ble min vei inn i denne romanen. Med Jai og vennene hans prøvde jeg å fange opp trekkene nyhetsartiklene mine hadde ignorert: barnas tilpasningsevne, munterhet og selvsikkerhet.

Jeg håper du leser denne boken. Jeg kan love deg at du vil bli underholdt og at du kommer til å le høyt og huske ting fra din egen barndom, men samtidig kommer du til å lære noe om en del av verden vi ikke kjenner så godt. Du vil bli opprørt og rasende på disse barnas vegne. Dette er noe av det viktigste litteraturen kan gi oss – nærheten til ‘de andre’.

Om boken:

Ni år gamle Jai elsker å se politiserier på tv. Han skal bli politi. For han er jo smartere enn Pari (selv om hun får bedre karakterer på skolen), og han er en bedre sjef enn Faiz (selv om Faiz faktisk har en jobb alt).

Da en gutt i klassen forsvinner, bestemmer Jai seg for å finne ham ved hjelp av triksene han har plukket opp i tv-serien Politipatruljen. Sammen med Pari og Faiz begir han seg inn på noen av de farligste områdene i den indiske storbyen – basaren om natta og endestasjonen på den lilla toglinjen – langt unna byens glitrende lys og luksuriøse høyhus der moren til Jai jobber som hushjelp for sjefdama.

Så forsvinner flere barn i det fattige nabolaget, og vettskremte foreldre, likegyldige politifolk og rykter om djinner som spiser barn, får den uskyldige leken til å ta en langt alvorligere vending. Og ettersom tragedien kommer stadig nærmere, skal barnas liv forandres for alltid.

Deepa Anappara har skrevet en brennende roman som bygger på virkelige hendelser. Det er blitt en uforglemmelig skildring av barna som vokser opp i dagens India – av mot og fantasi, sårbarhet og kameratskap.

Her kan du lese en smakebit av boken.

 

Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *