På sporet av glemte helter

Det var da Meg Waite Claytons ellers så pratsomme sønn kom hjem fra skolen og var påfallende taus, at spiren til det som skulle bli til den internasjonale bestselgeren «Det siste toget til London» ble sådd.

 

Grunnen til sønnens taushet var at skolen hadde et prosjekt om de såkalte barnetransportene under andre verdenskrig, og han hadde intervjuet en kvinne som hadde blitt skilt fra familien som niåring og sendt til England på denne måten.

– Det førte til at jeg også satte meg inn i temaet, og jeg forsøkte å forstå hva som fikk foreldre til å overlate barnet sitt til en fremmed, og hvordan et samfunn kunne velge å ta imot disse barna, men ikke foreldrene deres. Fordi jeg selv ikke er jødisk, tenkte jeg at jeg ikke var den rette til å skrive en bok om noe som var organisert først og fremst av jødiske ledere i Storbritannia for å bringe jødiske barn fra okkuperte land til trygghet i England, sier Meg Waite Clayton.

 

Frem fra glemselen

Tematikken ville imidlertid ikke la henne være i fred, og det hele nærmet seg en besettelse. Og så dukket nederlandske Truus Wijsmuller opp, hun som skulle bli hovedpersonen i romanen. Men hun var ikke lett å finne.

– Det gikk flere år før navnet hennes dukket opp, og da var det i en barnebok. Da jeg googlet henne, fant jeg et oppslag på «Rettskaffen blant nasjonene», som er en ærestildeling for mennesker som hjalp og reddet forfulgte jøder under krigen. Den korte teksten inneholdt ikke ordet barnetransport, men det var én setning jeg bet meg merke i: «I desember 1938 dro Truus for å møte Adolph Eichmann i Wien for å be om lov til at 600 jødiske barn skulle få forlate Østerrike og dra til England.» Det sto også at hun, akkurat som jeg, var ikke-jødisk. Dermed gikk dette fra å være en historie jeg ikke kunne fortelle, til å bli en historie jeg måtte fortelle. Jeg innså samtidig at det ikke var en jødisk historie, men en universell historie der jøder spilte en viktig rolle, forklarer hun.

Den største utfordringen videre var å komme over den avskrekkende redselen for at hun ikke ville være i stand til å yte historien rettferdighet. I tillegg var det vanskelig å finne nok informasjon om Truus Wijsmuller til å kunne levendegjøre livet hennes på en måte som respekterte den historiske personen. Det eneste som fantes var en gammel biografi – på nederlandsk – som hadde vært utsolgt i femti år og nesten var umulig å oppdrive. Da hun omsider fikk tak i den, klarte hun å lese den takket være google translate og en nederlandsk venn.

– Hva kan vi i vår tid lære av denne historien?

– Jeg håper vi kan komme til en forståelse om at det å opptre modig i tider når andre er paralysert av redsel, er den eneste måten å komme videre på. Jeg har også et håp om at vi vil bli inspirert til å gjøre det vi kan for å hjelpe andre. Og så er det viktig å bli minnet på at vi aldri må glemme, for da tillater vi at det verste i historien kan hende igjen. Å huske er både å kurere og å vaksinere, mener Meg Waite Clayton.

Vandrer og spion

«Det siste toget til London» (oversatt til norsk av Miriam Lane) er under oversettelse til en rekke språk, og har ligget på bestselgerlistene i flere av landene der den allerede er utgitt, også i Norge. Forfatteren er allerede godt i gang med en ny roman, men er redd for å si for mye i tilfelle det skjærer seg – selv om den allerede er antatt av det amerikanske forlaget hennes.

– Jeg kan si såpass som at jeg nå tilbringer mye tid i 1930- og 1940-tallets Europa, litt vest for der mesteparten av handlingen i «Det siste toget til London» finner sted. Og også denne gangen tar jeg utgangspunkt i en virkelig historie om heltemodige handlinger i vanskelige tider, sier hun.

 

 

Meg Waite Clayton begynte å skrive da hun hadde både en toåring og en som var nyfødt, så hun lærte seg raskt å jobbe når som helst og hvor som helst.

– Jeg kjenner forfattere som er avhengige av yndlingstøflene sine eller andre spesielle ting for å skrive, men jeg ville enten rote dem bort eller legge dem igjen et sted. Dessuten ville det ta opp unødvendig plass i kofferten når jeg er ute og reiser, for jeg drar alltid bare med håndbagasje, uansett hvor lenge jeg skal være borte, sier Meg Waite Clayton, som er ganske så disiplinert av seg.

– Jeg lagde meg en rutine da barna begynte på skolen, da jobbet jeg fra åtte til to, tilsvarende 2000 ord. Nå som barna er voksne trenger jeg ikke å følge rutinene lengre, men det viser seg likevel at det fungerer veldig bra når jeg jobber med førsteutkastet. Når jeg går i gang med bearbeidingen, kan jeg bli så oppslukt at jeg glemmer både tid og sted, og rett som det er må mannen min komme og hente meg når det er på tide å spise middag. Jeg elsker redigeringsprosessen!

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?

– Jeg er en vandrer – og en spion, sier forfatteren, og utdyper: – Når jeg er hjemme, går jeg gjerne tur med et spesielt sted i tankene, men uten å følge en bestemt rute. I løpet av turen utforsker jeg; ser og vurderer. Aller best liker jeg å ferdes ute i verden, å bli kjent med ulike mennesker, kulturer, språk og historier. Uansett hvor jeg ferdes, så stopper jeg opp og tar notater, enten i en liten notatbok eller på telefonen. Jeg samler på små biter av virkeligheten som kanskje finner veien inn i en roman. Og så har jeg alltid med meg kamera, gjerne med telelinse. Det gir meg muligheten til å se på nært hold uten å bli oppdaget!

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *