Ingen varer i handlekurven

Logg inn

Har du ikke bruker? Registrer deg

Har du glemt passord? Tilbakestill

HjemArtiklerAnton Brekke er tilbake!

Anton Brekke er tilbake!

Artikkel 3

Jan-Erik Fjells åttende roman om Anton Brekke er endelig her, og i Ringmannen følger vi først Antons tidligere kollega i Kripos, Magnus Torp. Cecilie Olin blir funnet drept, og Torp følger spor som tar ham 20 år tilbake i tid, til et uoppklart drap på andre siden av landet. Anton interesserer seg ikke for saken den tidligere kollegaen etterforsker før det har gått lang tid, og da har han sitt eget motiv for å fange Cecilie Olins drapsmann. For denne gangen er det blitt personlig. Les de to første kapitlene her!

Kapittel 1

Tirsdag 19. november

Nora hadde tenkt mye og fort da hun våknet. På det varme vannet hun hadde ligget i. På farens desperate skrik mens han trakk den nakne kroppen hennes opp av det rødfargede badevannet. På ambulansefolkene som hadde snakket rolig mens de løftet henne fra flisene på gulvet og over på båren. På det unge naboparet som hadde stått og sett på at hun ble skyflet inn i sykebilen før den kjørte av gårde med skrikende sirene. Men det første hun hadde tenkt på da hun våknet, var at hun gjorde nettopp det.

Våknet.

Nora lå i fosterstilling med ansiktet vendt mot veggen. Øynene så vidt på gløtt. Underarmene var bandasjert fra håndleddet og opp til albuen. Hun knyttet nevene. For- ventet pulserende dunking fra armene, men den var ikke der. Kunne ikke kjenne noe som helst.

Fra et av naborommene hørte hun et høyt skrik. Det fulgte raske, tunge skritt utenfor. Slo i en dør. Så enda en. Nytt skrik. Litt lavere nå. Hørtes mer ut som desperasjon enn smerte. Skriket gikk over i gråt. Hun vridde så vidt det var på seg i sengen. Rettet ut det ene beinet. De hadde kledd på henne en kjortel.

«Hvordan føler du deg?» sa en mannsstemme.

Nora kvapp til. Hun var ikke alene. Merket den nå. Tilstedeværelsen hans. Hun ble liggende rolig og stirre i veggen.

«Vet du hvor du er?» fortsatte han.

«Ja,» svarte Nora og satte seg opp. Hun var knusktørr i halsen. Tunga og munnhulen så inntørket at det var som om det lå en svamp der. «Jeg er på sykehuset.»

Den andre satt i en dyp stol ved siden av døren med hodet hvilende bakover. Øynene igjen. Han så ut til å være i midten av femtiårene, om hun ikke lot seg lure av skjegget.

Nora grep et plastbeger med vann på nattbordet. Tømte i seg halvparten mens hun så på ham. Dro i dyna slik at den bare dekket beina. Mannen ved døren løftet på det ene øyelokket og kikket kort bort på henne før han stengte det og sa:

«Hvordan har du det?»

Hun så mot vinduet. Gardinene var trukket nesten helt igjen, men en liten glipe fortalte henne at regnet som falt tidligere i dag, var gått over til snø.

«Jeg vil være alene.»

«Nå er du på PAM, og du er på noe som heter skjerming. Det betyr at det må sitte noen hos deg hele tiden.»

«Hvor er telefonen min?»

«Det vet jeg ikke.»

Noras hode traff puta igjen. Hun la seg over på siden. Stirret i veggen. Lett pulsering begynte å melde seg i armene. De hadde sikkert gitt henne bøttevis med lokalbedøvelse og smertestillende som var på vei ut av systemet. Eller hadde hun vært i narkose? Var det derfor hun var så susete?

«Jeg vil ha den jævla mobilen min,» sa hun mot veggen. «Den har jeg krav på.»

«Jeg skal undersøke, men uansett ser vi helst at du snakker med legen før du gjør deg tilgjengelig på mobil og sosiale medier.»

Kanskje han ikke engang jobbet her, men var innlagt som henne? At han hadde sneket seg inn på rommet hennes mens de som faktisk jobbet her, var opptatt med noen andre? Med den som skrek i stad, for eksempel. Og skjerming? Hun hadde ikke hørt det før. Ingen hadde snakket noe om skjerming da hun kuttet seg sist, men hun hadde gått dypere denne gangen. Dypt nok, trodde hun. Det skulle iallfall være dypt nok. Og PAM? Hun lurte på hva faen PAM var for noe.

«Psykiatrisk akuttmottak,» mumlet han.

Var det ikke der man havnet om man var spik spenna gæren? Om man gikk berserk med kniv på et kjøpesenter og hogg ned den ene etter den andre? Jo, det hadde hun lest. Da ble man plassert her til rettssaken kom opp, og da kunne man si man var sinnssyk i gjerningsøyeblikket og fortsette å sone på et sted som dette helt til en lege sa at det ikke lenger var noen fare for at man igjen skulle gå berserk med kniv – eller noe annet, for den saks skyld – og bli sluppet løs.

Hun hørte et tungt stønn bak seg. Som om fyren var drittlei allerede. Nora trakk av seg dyna og satte seg opp på sengekanten. Lot de nakne fotsålene treffe det kjølige gulvet.

«Hvorfor er jeg på skjerming?» spurte hun etter litt.

«Det må du ikke spørre meg om,» svarte han mot taket.

«Men jeg har mistanke om at det er fordi legen er bekym- ret for at du skal gjøre nye forsøk på å skade deg selv. Jeg så i papirene dine at du var her for sju måneder siden også. Eller, ikke her, men oppe på Ungdomspsykiatrisk.»

«Du tenker vel at jeg burde fått det til på andre forsøk, ikke sant?»

«Nei, jeg er glad du ikke gjorde det.»

«Du ville gitt totalt faen om det ikke er for at du får betalt for å bry deg. Iallfall late som at du gjør det.»

«Det er litt tidlig å runde av etter bare sytten år, synes du ikke?»

«Nei.»

«Er det så ille, altså?» Han forsøkte å skjule et gjesp.

«Livet.»

Hun ga ham ikke noe annet enn et knapt nikk til svar. Ville ikke gi ham noe mer. Kanskje det var dette som var legen, og at alt det her var et ledd i en eller annen behandling.

Han rettet på seg i stolen. Klappet fingrene utålmodig mot armlenene. Stakk hånden i lomma og tok opp mobiltelefonen. Skjermen lyste opp ansiktet hans. Øynene var slitne og resignerte.

«Hvor lenge har du jobbet her, egentlig?»

«Lenge nok,» svarte han uten å se opp.

«Og det er?»

«To måneder.»

Hun kunne se at han mimet faen mot mobilskjermen.

«Da burde du vite at dere som jobber her, ikke skal bruke mobilen i arbeidstiden. Om du fikser meg min nå, så skal jeg ikke si noe.»

Sakte løftet han haken mens han hevet det ene brynet. Han så ordentlig på henne for første gang. På de bandasjerte underarmene. På overarmene som så ut til å ha blitt gått løs på av en treåring med rød fargestift. Arr i forskjellige størrelser gikk fra albuen og helt opp til skulderen. Det virket som han skulle si noe, men i stedet puttet han telefonen i lomma. Ny utålmodig klapping med fingrene.

Nora gikk ut på badet. Slo på springen. Holdt hendene under den svake strålen. Gnidde seg i fjeset mens hun stirret i speilet som ikke hang der.

«Er du lege?» spurte hun mens vannet rant.

«Nei.»

«Så hva er du?»

«Miljøarbeider.»

«Men du er her for å observere?»

«Jeg er her for å se at du har det bra.»

Hun slo av springen. Gikk tilbake og satte seg på sengekanten. Trakk seg lenger inn. Rullet dyna sammen og la den mellom korsryggen og veggen. Puttet puta i fanget og hvilte de bandasjerte armene på den.

«Er jeg tvangsinnlagt?»

«Jeg vet ikke så mye mer enn at du skal være på skjerming iallfall til i morgen.»

«Så jeg er tvangsinnlagt?»

«Tja … Du er vel det, da. Ta opp det med legen. Jeg tipper hun er her rundt midnatt.»

«Og hvor mye er klokka nå?»

«Noen minutter over elleve.»

«Er det så jævlig mye å gjøre her at hun ikke har tid til å komme før om en time?»

«Jepp.»

Han gjespet. Gadd ikke engang å forsøke å skjule det nå. Stakk hånden i lomma. Som om han skulle til å ta opp mobilen igjen, men tok seg i det; hånden kom opp tom.

«Bare bruk den,» sa Nora. «Jeg skal ikke tyste på deg.»

Han lot den bli i lomma.

«Skal du ikke si noe?» sa hun etter litt.

Leppene hans skilte seg. Han fuktet dem. Gransket henne. Blikket var intenst. Som om han så tvers gjennom henne og inn i kaoset.

«Jeg hadde i grunnen ikke tenkt det. Hva vil du jeg skal spørre om? Hvorfor du kutter deg?»

Hun løftet lett på skuldrene. «Det ville vel ikke vært så rart. Det er vel det legen kommer til å spørre om også.»

«Jeg vet svaret.»

«Å?»

«Jeg tipper at da du begynte å kutte deg, så hadde du ikke noe ønske om å dø. For du har gjort det lenge, ikke sant? Helt siden du var liten jente. Først små papirkutt.»

Han så på de arrete overarmene. «Det handlet om å flytte den psykiske smerten over til noe som gjør fysisk vondt slik at det tar fokus bort fra den indre vondten. Men …» Han lente seg frem. Hvilte albuene på knærne. «Og det er ikke det at jeg ikke forstår at man kan ha det så vondt inni seg, men om det kun handler om å flytte smerten … Ville det ikke være lettere å bare slå tåa i terskelen? Det gjorde jeg i går, og har vondt ennå. Hadde lyst til å dø, jeg også.»

Nora begynte å le. Det bustete skjegget hans formet seg til et smil. Så sa han:

«Jeg spurte deg her i stad om livet var ille. Du nikket. Nå smiler og ler du. Dette her kommer til å gå fint, Mona.»

«Nora.»

«Hva?»

«Jeg heter Nora. Ikke Mona.»

Han stakk fingrene i lomma. Trakk opp et ark og leste på det før han la det tilbake i lomma igjen.

«Du har visst helt rett,» sa han og lukket øynene halv- veis. «No-ra.»

Han var iallfall ikke noen lege. Det var hun sikker på. Knoker traff døren samtidig som den ble åpnet. En kvinne steg inn. I hånden bar hun en tallerken med et par

knekkebrød.

«Roomservice,» sa miljøarbeideren og så på tallerkenen. «Svett gulost på et par trøtte knekkebrød? Ærlig talt, Jeanette, du hadde ikke funnet noe kjedeligere om du hadde gått inn for det engang.»

«Det er besøk til deg i slusa,» svarte kvinnen, som overhørte påleggskritikken. «Jeg tar over for deg her så lenge.»

«Til meg?»

Miljøarbeideren så overrasket på henne.

«Ja.» Jeanette satte tallerkenen på nattbordet. «Han spurte iallfall etter Anton Brekke.»


Kapittel 2

Volda, 1999, dag 38

Han måtte se Rebekka. . Ikke om noen timer. De trengte ikke prate sammen. Han ville bare se henne. På avstand, slik at hun ikke så ham. Kun slik at han kunne betrakte henne. Se henne snakke uten å høre hva som ble sagt. Se henne le uten å vite hvorfor. Eller det beste: se henne stå i egne tanker og smile for seg selv, slik han hadde sett henne gjøre tidligere.

Smile over at hun var hans.

Han gikk ned mot sentrum. Nærmet seg krysset hvor kommunehuset, legesenteret og kinoen lå. Tenkte på kvelden han hadde i vente. På hva Rebekka hadde sagt i telefonen da hun ringte ham i går. Eller snarere: hva hun ikke hadde sagt. Hun hadde nemlig bare spurt om hun kunne komme til ham i kveld, at hun trengte å snakke med ham om noe viktig. Det var kanskje derfor denne trangen til å se henne hadde meldt seg. For det var noe der. Noe han ikke hadde helt koll på. Han hadde merket det på stemmen hennes òg. Dvelende. Usikker. Kanskje til og med litt nedfor.

Det ville bli stevnemøte nummer tolv. Eller date som Rebekka kalte det. Hun hadde bare ledd den deilige latteren sin da han etter den første kinoturen deres hadde sagt han gledet seg til neste stevnemøte. «Det er ingen som sier stevnemøte lenger», hadde hun sagt, «det heter date». Men han syntes egentlig ikke at det var noe å le av. En date kunne være hva som helst. Selv noe så simpelt som en kaffeavtale mellom to venner. Dette var ikke det. Dette var et møte mellom to mennesker som var i ferd med å bli forelsket i hverandre.

De brukte alltid å være på hybelen han leide oppe ved sykehuset, med mindre de var ute og gikk turer. De var aldri hos henne. Hun hadde vært tidlig ute med å forklare hvorfor. Allerede på det første stevnemøtet, faktisk. Trine, romvenninnen, som også var kusinen hennes, var ofte hjemme, så det nyttet ikke å ha noe privatliv der. Dessuten var hun en sladrehank som fortalte om hver eneste detalj til moren sin, som igjen fortalte det til sin mann – Rebekkas onkel. Derfra var det kort vei til Rebekkas far, og det at hun traff en kar som ikke var en god kristen, ville få marken under gården hjemme på Sørlandet til å riste. Det spilte ingen rolle at hun var myndig. Herr og fru Vehler skulle ikke bare ha en finger med i spillet når det gjaldt hvem som skulle bli datterens utkårede, men helst fire fullstendige hender.

Hva var det som var så viktig? Hvorfor hadde hun ikke sagt det i telefonen? Bare det ikke var noe som gjorde ham forbannet. For den siden av ham hadde hun ikke sett ennå.