HjemArtikler«Kjærlighet i Minnesota» er nominert til Subjektprisen!

«Kjærlighet i Minnesota» er nominert til Subjektprisen!

Mathias Haven

Kjærlighet i Minnesota av Mathias Haven er nominert til Subjektprisen 2021 i kategorien «Årets Litteratur»! Stem ham gjerne frem som favoritt her.

Fra juryens begrunnelse: «Kjærlighet i Minnesota» følger ulike personer i delstaten med samme navn, som så mange nordmenn strømmet til på 18- og 1900-tallet. Haven er selv norskamerikaner. I denne samlingen blir vi kjent med utilpasse individer. Den amerikanske drømmen, gjerne idealisert gjennom kinolerretet og TV-skjermer, stemmer dårlig overens med manges virkelighet. «Kjærlighet i Minnesota» forsøker ikke å fortelle den store fortellingen om den amerikanske drømmen, men dykker ned i et utvalget. ( ... ) Karakterene i Havens noveller mangler tilhørighet og tilknytning, men for leseren får de et fellesskap mellom novellesamlingens to permer.

Her får du en sniktitt!

Ankomsttid

Jeg er på Minneapolis-St.Paul lufthavn og venter ikke på et fly. En varm eim av drivstoff og sigarettrøyk slår mot meg når jeg går ut svingdøren. Et overtall av menn som røyker. Alltid et overtall av menn. Jeg går helt til enden av bygget og fyrer opp. En svær Boeing 777 tar av på vestre rullebane – en flyvende blåhval som bryter alle fysiske lover – to hundre tonn som strekker seg mot himmelen uten at noen hever et øyenbryn. Jeg løfter hånden, som om jeg kan ta på flyet. Om man kunne bli værende der oppe, ville jeg blitt med på reisen. Jeg blir klam av å stå ute i sommervarmen, blusen klistrer seg mot bryst og mage. Jeg trekker i stoffet, en mann stirrer. Det er når fly styrter rett etter take-off at eksplosjonen blir størst. Jeg blir alltid lettet når flyet har forsvunnet opp i det første skylaget. Jeg blir alltid lettet når jeg ikke får viljen min.

Jeg ser omrisset av meg selv i det mørke glasset på vei inn. Ser på skoene mine i stedet, retter meg opp i ryggen. Det er en særegen stemning her. Mennesker fra hele verden. Kanskje kommer de, kanskje drar de. Som skjærsilden. Det eneste som er sikkert, er at ingen blir. Høyt under taket, alle sterke lyder blir slukt av det kolossale rommet. I dag er det få folk her. Tiden går saktere her inne enn i den vanlige verden. Kanskje fordi tidene er satt, og man skal ingenting annet enn å vente. Kanskje er man mer tålmodig fordi reisen man venter på skal gi livet større mening.

Solen skinner inn gjennom de store glassvinduene, jeg strekker hånden min ut igjen. Fingrene spiller en lydløs melodi og bryter med støvet i lyset.

En muffin og en kaffe, takk. Jeg finner meg et bord. Tar en bit, men jeg er ikke sulten. Aldri sulten. Jeg legger merke til alle, men ingen ser meg. Her er jeg en av dem, en kommende, en gående. En reiser og en drømmer. Her kan jeg være en ingen skal stifte bekjentskap med, en de kun passerer i tiden – og aldri skal se igjen.

Det er nyanser i væremåten, bevegelser, ansiktsuttrykk. For meg er det tydelig. Jeg vet ikke om det er datteren hans eller kona, men jeg tror det siste. Han ville nok heller sittet i en business class lounge, men må sitte her ute fordi kona selvfølgelig ikke får være med på det eventyret han skal ut på. Nypussede sko, skreddersydd dress, Rolex. Jeg titter bort på ham.

«Slutt å stirre på meg,» sier jeg høyt.

Jeg krysser beina, så de rundt meg skal forstå at jeg har blitt krenket. Han skvetter. Ser seg rundt. Kona ser på meg, ser på ham, ser forvirret ut. Jeg reiser meg.

«Kvalmt,» sier jeg til ham idet jeg passerer dem.

Går fra maten og en halv kopp kaffe.

Igjen er det ingenting å foreta seg, jeg sjekker telefonen, men ingen lurer på hvor jeg er. Den konstante summingen gjør at jeg sovner. I drømmen sitter jeg på den samme benken, men jeg er alene. Det er ikke ubehagelig, i drømmer er alt normalt. Bagasjebåndet går og går. Jeg venter, men det forblir tomt. Ingen ved ankomst til å ta meg imot. Alene. Det føles faktisk godt – overveldende godt, som verden uten deg. En verden uten at du har eksistert.

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt deg.

Noen glipper en trillekoffert foran meg, og jeg våkner brått. Tenker at jeg burde være flau, men ingen ser meg. Jeg kjenner etter og vet at jeg må være sulten. Jeg beveger meg med noen reisende grupper, følger først etter én gruppe, før jeg bytter retning og følger etter en annen, jeg gjør bare det jeg føler for i øyeblikket. Forestiller meg at jeg skal langt, langt bort herifra, langt unna alle jeg kjenner – alt som er kjent for meg, opp til himmelen, ned til en ny verden, og der skal heller ingen elske meg, der skal heller ingen holde meg fast, be meg om å bli, aldri slippe taket. For jeg er fri, mot min egen vilje. Det er en stund siden nå, fem år. Kanskje seks. Eller syv. Det spiller ingen rolle, for jeg lever opplevelsene i hvert levende øyeblikk.

Den rolige strømmen av mennesker tar aldri slutt. Deres, vår, menneskers egentlige frykt og angst presser seg igjennom den rolige fasaden. Politimenn med halvautomatiske rifler, strømpistoler, håndjern og en håndpistol i beltet. Små gutter og jenter som må ta av seg skoene. Ingen anklager dem for noe som helst, men en sko er ikke bare en sko. Om passet ikke er blått tilpasses frykten, om språket er et annet tilpasses frykten, om noen glemmer å ta ut en pc, om noen glemmer et belte, en klokke, en ring. De smiler til barna, men må bare forsikre seg om at de ikke er fremtidige martyrer. For vi er ikke konstanter, bare idéer, vi er engler og vi er demoner, og fortsatt er det fredelig her.

En muffin og en kaffe, takk. Jeg finner meg et bord i ankomsthallen. Tar en bit, men jeg er ikke sulten om dagen. Aldri sulten. Jeg legger merke til alle, men ingen ser meg her jeg sitter. Her er jeg en av dem, en kommende, en gående. En reiser og en drømmer. Her kan jeg være en ingen skal stifte bekjentskap med, en de passerer og aldri skal se igjen.

«Nå tror jeg Joseph kommer snart, så vi bare snakkes senere.» sier hun og legger på.

Med flagg i hånden trasker hun bort til skjermene. Den utålmodige hjernen hennes lurer henne til å tro at hun tar feil av tiden – utålmodig på å fortsette fremtiden med fortiden. Den samme hjernen kan male fortiden i de utroligste farger, i de tilfeller ikke alt males svart. Vi lever tre liv samtidig: fortid, fremtid, nåtid. Kun ett av dem forholder seg til virkeligheten.

Joseph er kjekk og smiler skjevt når hun hyler av glede. Han er solbrun, med mørke krøller som ser ut til å ha blitt bleket der han har vært. En stil som grenser til det parodiske. En identitet skapt av utseende, eller utseende skapt av identitet. Det kan være det samme.

Det står SYD på bagasjen hans, men det kunne jeg nesten gjettet. Det sto mellom det eller SAN og HNL. Hun gråter nå, holder rundt halsen hans og hulker. Han klemmer tilbake, men jeg kan se et ubehag i blikket. Han liker ikke oppmerksomheten, eller kanskje det ligger noe mer bak ubehaget.

Jeg løper så fort jeg kan. Løper fra en hel muffin, en halvfull kaffekopp. Ned rulletrappen, gjennom skyvedørene, ut i parkeringshuset, får igjen pusten, før jeg snur meg og begynner å gå tilbake mot inngangen. Roer meg. Der kommer de, og de vet ingenting om hva som skal skje.

«Joseph!» sier jeg.

Han smiler, slik man smiler når det er noen man burde kjenne igjen.

«Hei,» sier han, så hyggelig han kan.

«Er du også tilbake fra Australia?»

«Landet akkurat,» sier han, fortsatt forvirret.

«Takk for sist, da,»

Jeg sier det så lurt jeg kan.

«Hei,» sier hun da, og strekker ut hånden.

«Sophia.»

«Ava,» sier jeg.

«Kjæresten til Joseph,» presiserer hun.

«Kjæreste, ja,» sier jeg, ser på Joseph og ler litt.

Han ser spørrende på meg. Han forstår fortsatt ingenting.

«Andre regler i Australia, da,» sier jeg og blunker til ham.

«Hæ?» sier han.

«Sorry, må løpe altså. Hyggelig å se deg igjen. Og deg, Sophie.»

«Sophia,» sier hun.

Jeg stryker ham fort over armen idet jeg går, skynder meg så de ikke kan stille flere spørsmål, snur meg ikke, bare fortsetter inn. Teller til ti, femten, tjue. Tretti. Opp rulletrappen igjen før jeg tør å se. De står på samme sted. Jeg er pen, og hun kommer ikke til å klare å stole på ham. Det vil ligge der og vokse seg større hver dag. Hun gråter igjen, men ikke som hun gjorde for bare noen minutter siden. På toppen finner jeg et rekkverk å lene meg mot. De begynner til slutt å gå mot bilen, hun først, han to meter bak. Jeg kan nok bedre enn dette.