HjemArtiklerSkjønne verden, hvor er du: Eileen og Simon

Skjønne verden, hvor er du: Eileen og Simon

Eileenog Simon

Eileen og Simon er to av menneskene vi møter i Skjønne verden, hvor er du. Sally Rooneys etterlengtede, tredje bok har verdenslansering førstkommende tirsdag. Den handler om fire unge venner, og er en skarp og bevegende skildring av livene deres og kjærligheten mellom dem.

Ti på halv ett en onsdag satt en kvinne bak et skrivebord i et kontorfellesskap i sentrum av Dublin og skrollet seg gjennom et tekstdokument. Hun hadde veldig mørkt hår, som var løst strøket bakover og festet i en brunspettet spenne, og hun hadde på seg en grå genser nedi en svart sigarett-bukse. Med det myke, glatte hjulet på datamusen skumleste hun dokumentet, øynene flakket fram og tilbake over smale spalter, og innimellom stoppet hun opp, klikket, og satte inn eller strøk bokstaver. Oftest satte hun inn to punktum i navnet «WH Auden», slik at det overalt sto «W.H. Auden». Da hun kom til slutten av dokumentet, åpnet hun «søk og erstatt», valgte å skille mellom store og små bokstaver og søkte på «WH». Ingen treff kom opp. Hun skrollet opp til toppen av dokumentet, ord og paragrafer suste så fort forbi at de nesten virket uleselige, og så lagret og lukket hun filen, åpenbart fornøyd.

Klokka ett sa hun til kollegaene sine at hun gikk ut til lunsj, og de smilte og vinket til henne fra bak skjermene sine. Hun dro på seg en jakke og gikk til en kafé like ved kontoret og satte seg ved et vindusbord, der hun spiste en sandwich med én hånd og med den andre leste i Brødrene Karamasov. Nå og da la hun fra seg boka, tørket hendene og munnen med en serviett og så seg om i rommet som om hun ville ha greie på om noen andre der inne så på henne, før hun vendte tilbake til boka. Ti over halv to så hun opp og observerte en høy mann med lyst hår som kom inn i kafeen. Han var iført dress og slips, rundt halsen hadde han id i en plastsnor, og han snakket i telefonen. Ja, sa han, jeg fikk beskjed om tirsdag, men jeg skal ringe tilbake og sjekke det for deg. Da han fikk se kvinnen som satt ved vinduet, forandret ansiktet hans seg, og han løftet raskt på den ledige hånda og formet et lydløst hei med munnen. Han fortsatte å snakke inn i telefonen: Jeg tror ikke du sto på kopi der, nei. Han så på kvinnen og pekte utålmodig mot telefonen mens han lagde bla-bla-munn med hånda. Hun smilte og lekte med hjørnet på en side i boka. Nettopp, nettopp, sa mannen. Du, jeg er faktisk ikke på kontoret akkurat nå, men jeg kan gjøre det når jeg er tilbake der. Ja. Fint, fint, fint å snakke med deg.

Mannen avsluttet samtalen og kom bort til bordet hennes. Hun gransket ham fra topp til tå og sa: Å, Simon, du ser så viktig ut, jeg er redd du kommer til å bli skutt av en leiemorder. Han løftet på plastsnoren og studerte den kritisk. Det er denne her, sa han. Den gir meg følelsen av at jeg fortjener det. Kan jeg spandere en kaffe? Hun sa at hun skulle tilbake på jobben. Da, sa han, kan jeg kanskje spandere en ta-med- kaffe og følge deg tilbake til jobben? Det er noe jeg vil ha din mening om. Hun lukket boka og sa ja. Mens han gikk til disken, reiste hun seg og børstet bort smulene i fanget etter sandwichen. Han bestilte to kaffe, en med melk og en uten, og slapp noen mynter i tipsglasset. Kvinnen kom bort, tok ut spennen av håret og festet den på nytt. Hvordan gikk det til slutt med Lola og kjoleprøvingen? spurte mannen. Kvinnen så opp og møtte blikket hans, og kom med en merkelig, halvkvalt lyd. Å, greit, sa hun. Du vet jo at moren min er i byen, vi skal møtes i morgen for å finne antrekk til bryllupet. Han smilte vennlig og fulgte med på kaffene deres som ble laget bak disken. Rart, sa han, jeg hadde en vond drøm for noen netter siden om at du skulle gifte deg.

Hvorfor var den vond?

Det var ikke meg du skulle gifte deg med.

Kvinnen lo. Snakker du sånn med damene på jobben? sa hun.

Han snudde seg mot henne igjen med et muntert uttrykk og svarte: Nei, er du gæren, da ville jeg fått gjennomgå. Og det med rette. Nei, jeg flørter aldri med noen på jobben. Det er i så fall heller de som flørter med meg.

De er vel middelaldrende alle sammen og vil at du skal gifte deg med døtrene deres.

Jeg kan ikke gå med på denne negative framstillingen av middelaldrende kvinner. Av alle befolkningsgruppene tror jeg faktisk det er den jeg liker best.

Hva er galt med unge kvinner? Det er bare det der med …

Han vippet hånda fra side til side for å antyde motsetninger, usikkerhet, seksuell kjemi, ubesluttsomhet eller kanskje middelmådighet.

Kjærestene dine er aldri middelaldrende, påpekte kvinnen. Og det er ikke jeg heller ennå, takk.

På vei ut av kafeen holdt mannen døra åpen så kvinnen kunne gå ut, og det gjorde hun uten å takke ham. Hva var det du ville spørre meg om? sa hun. Han fulgte henne bortover gata mot kontoret hennes og sa at han ville ha hennes råd om en situasjon som hadde oppstått mellom to av vennene hans, som kvinnen syntes å kjenne til. Vennene hadde delt leilighet, og så hadde de havnet i et slags ubestemmelig seksuelt forhold. Etter en stund hadde en av dem blitt sammen med en annen, og nå ville den andre vennen, den som fortsatt var singel, flytte ut, men hadde ikke penger eller noe sted å gjøre av seg. Da handler situasjonen mer om følelser enn leiligheten, sa kvinnen. Mannen sa seg enig, men la til: Men jeg tror det er best for henne å komme seg vekk derfra. Altså, hun kan visst høre dem når de har sex om natta, så det er ikke helt bra. Da var de framme ved trappa til kontorbygningen. Du kan jo låne henne litt penger, sa kvinnen. Mannen svarte at han hadde tilbudt det allerede, men hun ville ikke ta imot. Noe jeg egentlig ble ganske lettet over, la han til, for magefølelsen var å holde seg utenfor. Kvinnen spurte hva den første vennen sa til sitt forsvar, og mannen svarte at den første vennen ikke kunne skjønne at han gjorde noe galt, at det seksuelle forholdet hadde gått sin naturlige gang og var over, så hva var det da meningen at han skulle gjøre, være singel for alltid? Kvinnen satte opp en grimase og sa: Herregud, ja, hun må virkelig komme seg ut av den leiligheten. Jeg skal holde øynene åpne. De ble stående litt lenger i trappa. Bryllupsinvitasjonen har forresten kommet, sa mannen.

Å ja, sa hun. Det var denne uka. Visste du at jeg ble invitert med følge?

Hun så på ham som om hun ville finne ut om han tullet, og så hevet hun øyebrynene. Det var hyggelig av dem, sa hun. Det ble ikke jeg, men med tanke på omstendighetene ville vel det ha vært ufølsomt.

Vil du at jeg skal gå alene i solidaritet med deg?

Etter en pause spurte hun: Hvordan det, er det noen du har lyst til å invitere?

Tja, jenta jeg treffer nå, for så vidt. Hvis det er det samme for deg.

Hun sa: Hm. Så la hun til: Du mener kvinnen, håper jeg. Han smilte. Åh, la oss nå være litt hyggelige her, sa han. Driver du og kaller meg jente bak ryggen på meg?

Absolutt ikke. Jeg kaller deg ingenting. Hvis noen nevner deg, blir jeg bare forfjamset og går ut av rommet.

Kvinnen overså det og spurte: Når møtte du henne? Å, jeg vet ikke helt. For sånn seks uker siden.

Det er ikke enda en av de tjueto år gamle skandinaviske kvinnene, vel?

Nei, hun er ikke skandinav, sa han.

Med et overdrevent oppgitt uttrykk kastet kvinnen kaffekoppen i søppelkassen utenfor døra til kontorbygningen. Mannen så på henne og la til: Jeg kan gå alene hvis du heller vil det. Vi kan sende hverandre blikk gjennom rommet.

Du får meg til å høres så desperat ut, sa hun. Det var absolutt ikke meningen.

En stund sa hun ingenting, bare stirret ut på trafikken. Til slutt sa hun høyt: Hun var vakker i kjolen. Lola, mener jeg. Du spurte om det.

Han så fortsatt på henne mens han svarte: Det kan jeg tenke meg.