HjemArtiklerSniktitt: Grenseløs av Jørn Lier Horst

Sniktitt: Grenseløs av Jørn Lier Horst

Artikkel 6

Det sies at enhver person i gitte omstendigheter kan begå et drap, men hvor mange kan løse en drapssak? I Grenseløs blir William Wisting blir kontaktet av lederen for en gruppe mennesker som har funnet hverandre på internett, og som i samarbeid forsøker å løse en forbrytelse: drapet på en australsk backpacker. Et av de mest aktive medlemmene kaller seg Astria og har oppgitt at hun er fra Norge. Hun meddeler at hun er i ferd med å nærme seg en mulig løsning, så blir det brått stille fra henne.

Her får du første kapittel av Grenseløs.

E-posten dukket opp på skjermen klokka 15.37, fredag 8. desember.

William Wisting ventet svar fra tingretten. Han hadde brukt det meste av dagen på et fengslingsmøte. Politiadvokaten hadde bedt om fire uker varetekt, og han var spent på utfallet.

Meldingen på skjermen gjaldt noe annet.

Det var en videresendt e-post. Den hadde vært fire andre steder før Mikkelsen på straffesaksinntaket hadde sendt den til ham.

Emnefeltet var fylt ut på engelsk. Forespørsel om mulig hendelse eller ulykke.

Wisting kikket på klokka og skjønte at for overbetjenten på straffesaksinntaket handlet det om å rydde skrivebordet og tømme innboksen før helgen.

Besvares lokalt var den korte påtegningen.

Avsenderen het Michelle Norris og hadde også oppgitt et utenlandsk telefonnummer. Hun skrev at hun var bekymret fordi hun ikke hadde hatt kontakt med en venninne siden 30. november. Fram til da hadde de hatt kontakt over nettet flere ganger daglig, inntil det brått opphørte uten noen form for varsel.

I nettforumet hvor de hadde møttes, brukte venninnen kallenavnet Astria. Hun hadde oppgitt Norge som hjemland og alderen til 32 år. Gjennom egne undersøkelser hadde Michelle funnet ut at hun sannsynligvis var fra Stavern. Hun ønsket kontakt med det lokale politiet fordi hun var redd for at det kunne ha tilstøtt venninnen noe.

Bekymringsmeldinger var ikke uvanlige. De kom i mange former og med bakgrunn i ulike relasjoner, men dette var annerledes. Avsenderen visste egentlig ikke hvem den savnede var.

Wisting leste gjennom henvendelsen en gang til. Han ville ha visst det dersom en 32 år gammel kvinne hadde forulykket i løpet av den siste uken, likevel gjorde han et raskt registersøk. To dødsfall var meldt til politiet. Det ene var overdosedødsfallet til en kjent rusmisbruker. Saken lå i en av bunkene på Wistings kontor i påvente av obduksjonsrapporten. Det andre var et selvmord. Begge sakene gjaldt menn.

Det hadde vært flere ulykker. De fleste var trafikkulykker i forbindelse med det første snøfallet, men det var også en arbeidsulykke på havna der en mann var kommet i klem mellom en maskin og en konteiner. På gjenvinningsanlegget hadde det vært et uhell der en kvinne hadde fått etsende væske over hendene.

Ikke noe som kunne relateres til henvendelsen fra Michelle Norris.

Meldingen fra tingretten dukket opp på skjermen. De hadde fått fjorten dager varetekt. Retten hadde gitt forsvare- ren medhold i at det ville være begrenset etterforskning gjennom jule- og nyttårshelgen, og at det ville være et uforholdsmessig inngrep å holde den siktede fengslet under høytiden. Det var allerede holdt av en varetektsplass for ham i fengselet på Ringerike. Wisting skrev en transportordre og gikk tilbake til e-posten fra Michelle Norris. Han formulerte et kort og beroligende svar på engelsk om de undersøkelsene han hadde gjort og skrev at det ikke var noe som tydet på at det skulle ha tilstøtt venninnen noe.

Han sendte svaret og logget av datasystemet. Utenfor hadde det begynt å snø igjen.

Han hentet jakka som hang på knaggen bak døra og la skjerfet rundt halsen.

Før han lukket kontordøra, kastet han et blikk mot datamaskinen og tenkte at han burde ha føyd til at det ikke hadde skjedd noe som ga grunn til engstelse, i alle fall ikke så langt han eller politiet hadde kunnskap om.