Sniktitt: Lucias siste reise av Vetle Lid Larssen
Vetle Lid Larssens nye roma, Lucias siste reise, er en kulturhistorisk eventyrfortelling, en episk tidsreise, en overraskende roadtrip gjennom 1700 år av europeisk historie. Her får du en sniktitt!
Da de kom ut av fengslet, var det fortsatt mørkt. I desember står ikke solen opp i Siracusa før litt etter syv. En svak, rød strek lå i øst, men allerede mens de begynte å gå, ble det merkbart lysere. Den unge kvinnen hadde spurt dem hvor de skulle, men ingen av legionærene svarte. De gikk én på hver side av henne og én foran: det glimtet i hjelmene. Hun kjente gatene i Ortygia.
Da de kom ned til Apollon-templet, så hun en av kvestorene passere under søylegangen. Hun ropte. Men den ene legionæren, den yngste av dem, dultet henne i siden. De kom til byporten akkurat da den ble åpnet. På den andre siden stod det en rad av traller og kjerrer med frukt og grønnsaker. En hund bjeffet. Bøndene stirret på henne. Hun prøvde å fange blikket til de nærmeste, men de så vekk.
Da skjønte hun det: Hun skulle hjem. De hadde tatt til fornuften. Noen hadde grepet inn.
Hun så veien slynge seg vestover: 1100 skritt til hun var hjemme. Hvor mange ganger hadde hun ikke gått her? Hun kjente hver sten, hver kvist. Hun visste hva som ville møte henne idet døren gikk opp: de to slavene: gråtende; moren: oppskjørtet, rød i kinnene, også hun i tårer. Hvor lenge siden var det hun hadde vært hjemme? Hun husket ikke. Hun visste bare dette: Det fantes ingen ting bedre enn å komme hjem. Den unge kvinnen gikk med lettere skritt. Det smertet i hoften, to av ribbena måtte være brukket, ansiktet var dekket av blod og skitt. Hun stirret fremfor seg, lot blikket følge åskanten mot demringslyset. Hun stoppet midt på den smale broen, skalv av kulde og lettelse. Den første morgenbrisen tok tak i fliken på kutten hennes, blåste den opp og fikk henne med ett til å virke bredere enn hun var. Legionæren puffet henne forsiktig i ryggen. Men da de hadde krysset diket, dreide de ikke vestover, men østover.
Østover? Hjertet sank i henne.
Hva betydde dette?
Hun spurte, men fikk ikke svar.
«Hvor skal vi?» gjentok hun.
De fortsatte tause. Hun frøs. Hun var barføtt. De holdt mot høyre. Vendte hun litt på hodet, kunne hun se Ortygia som en dråpe ute i havet: murene, klippene under. Havet ligger alltid stille på morgenen. En og annen fiskebåt gled inn fra bankene. Den første røken steg i været fra tjæretønnene i havnen. Det var en morgen som alle andre morgener. Desember er ikke varm på Sicilia. Nedover den slake helningen som strakte seg helt oppe fra det greske teatret og ned til Portus Magnus, lettet de første stærflokkene. Ånden dampet av legionærene.
Så var de plutselig ute på den åpne plassen: en stor, naken slette, med en vannpumpe og beitende kyr. I nordenden stod det noen høye plataner. På den ene siden lå det tre gårdsbygninger. Hun hørte grisegrynt og høner som kaklet. Det var et skur midt på området, med flere soldater. Hun fikk bind for øynene. Så leide de henne ut på plassen.
«Hva gjør dere?» sa hun.
«Ta det med ro,» sa en av legionærene, «det er best.»
Best? De skulle skremme henne. Men det holdt nå. Dette var en feiltagelse.
Hun begynte å rope.
De trakk henne frem de siste skrittene til blokken.
En legionær presset henne ned, slik at hun ble tvunget til å knele. En annen grep håret hennes, drog henne mot seg og ned mot kanten av blokken.
«Jeg vil hjem!» ropte hun.
Hun var mer sjokkert enn redd.
Skal jeg dø, tenkte hun. Her?
