HjemArtiklerUtdrag: Dommen

Utdrag: Dommen

Artikkel 4

I Dommen får vi et nervepirrende gjensyn med lensmannen Ole Vik. En liten gutt forsvinner i Fjellberghavn, og når det viser seg at en pedofil overgriper ble sett i området rett før forsvinningen, brer lynsjestemningen seg i den lille byen. Gjennom fire dager tikker klokken ubønnhørlig mot klimaks. Her får du en smakebit.

Kapittel 1

Mai, måneden når faunaen blir gjenfødt etter en mørk og kald vinter. Den kanskje vakreste måneden av alle, oppkalt etter fruktbarhetsgudinnen Maia. Spirende bjørk, berusende duft fra blomstrende syriner, vårkåt blåmeissang fra tretoppene – månedens kjennetegn er mange.

Lørdag 5. mai hadde en lett nattetåke lagt sin demper på forventningene om sommervær i Fjellberghavn, men til folks glede dampet den vekk i møtet med soloppgangen i morgen-timene – og den første frilørdagen i mai lå an til å bli årets varmeste dag så langt. I god norsk tradisjon droppet folk lørdagshandlingen og strømmet ut på tur i finværet, noen til sjøs og noen til fjells.

Familien Lunde valgte bort båten denne lørdagen. I stedet dro de på fottur i fjellet øverst på Ramnes, det naturskjønne området på oppsiden av byen, hvor ildsjeler fra det lokale tur-laget hadde laget turstier og gitt dem fantasifulle navn. Fami-lien besto av mor Sarah på 28, far David på 30, Alexander på seks år og Frida på fem måneder. Mens far gikk med Frida i en bæremeis på ryggen, bar mor tursekken. Hun prøvde dess-uten å holde styr på Lykke, familiens livlige cocker spaniel, som vimset omkring i en langline som han konsekvent rotet inn i vegetasjonen langs stien, og ikke minst i beina deres.

Familien hadde bestemt seg for å gå Ørnereirstien denne dagen, en av de barnevennlige rutene på Ramnes. Den førte gjennom en tett krattskog og opp forbi tregrensen til en topp hvor man hadde utsikt til en fjellskrent lenger oppe, med rugende havørn. Siden reiret befant seg litt unna toppen, hadde turlaget satt opp en turistkikkert, og den kunne både barn og voksne kikke i. Og hva kunne vel være mer spen-nende for et barn enn å få øye på et ørnereir med unger i, selv om det kanskje var litt tidlig på året ennå?

Det var i hvert fall den perfekte turmotivasjon for unger, som – hvis de fikk bestemme selv – helst ville ha sittet hjemme og spilt på paden sin.

For å slippe å gå i kø var familien Lunde blant de første som parkerte på parkeringsplassen, allerede rundt klokken halv ti. Sommerkledd for første gang dette året la de i vei; Sarah, liten og nett med spenstige skritt først, den noe mer korpu-lente David pesende etter, kledd i en T-skjorte som kanskje hadde passet året før, men som dette året var blitt hakket for trang.

Mens de gjorde seg klar til å gå oppover, kom en bil til sakte kjørende og parkerte på motsatt side av parkeringsplassen.

Alexander pleide ikke å gå så raskt, men nå kretset han rundt dem, opprømt over å skulle få se et ekte ørnereir i kikkerten snart. Innimellom gikk han i forveien, stoppet og så utålmodig på dem med skjeve øyne og et bredt, forvent-ningsfullt smil, så brukte han et litt klosset kroppsspråk og noen få velvalgte ord på å få dem til å skynde seg.

Lykke viklet til stadighet langlinen inn i beina deres, og med et sukk slapp Sarah linen.

«Det er båndtvang,» minnet David om.

«Ja, jeg vet det, men han løper jo aldri vekk.»

Der tok hun feil. Lykke svinset i forveien, snuste på hver eneste busk og lettet på beinet, så skjente han ut i terrenget på siden av stien og forsvant inn i den tette krattskogen. Langlinen buktet seg etter ham som en raslende slange i terrenget, så forsvant den også ut av syne.

«Lykke, kom hit!» ropte Sarah nervøst. «Kom!»

Hunden adlød ikke.

«Han er kanskje på sporet av noe,» konstaterte David.

«Bare han ikke går etter fugl, det er hekketid for pokker, du skulle ikke ha sluppet ham løs, Sarah. Kom hit, Lykke! Lykke!»

David forbannet hundenavnet i sitt stille sinn. Å kalle ham Lykke hadde vært Sarahs ide, og han hadde jenket seg for husfredens skyld. Nå gikk han her midt i et populært turområde og skrek Lykke av full hals – og følte seg akkurat så dum som han hadde fryktet. Han ba en stille bønn om at ingen hørte ham – ja, bortsett fra hunden, da, selvfølgelig. Det gjorde han åpenbart ikke – eller han brydde seg ikke fordi han ble overstyrt av et eller annet hundeinstinkt.

«Ligner ikke ham å være så ulydig,» kommenterte Sarah.

«Lykke – kom hit!»

«Lykke!» Alexander blandet seg inn i jakten. Med sin sedvanlige iver strenet han ut av stien for å ta igjen hunden – og forsvant litt etter ut av syne bak noen einebærbusker. Der borte fra hørte de ham rope på hunden på ny. Ekteparet ble stående og vente.

«Tenk om det er sauer her,» undret Sarah bekymret.

«Det er ikke sauebeite her i fjellet lenger.» David så stresset på henne.

«Men cockeren er en apporterende fuglehund. Det er ikke uten grunn at det er båndtvang på denne tiden.»

«Nei, jeg vet jo det.»

David tidde. Han var irritert, men han visste at hun ville gå rett i skyttergraven hvis han begynte å klandre henne. Da ville de begynne å krangle igjen, og det orket han ikke, ikke nå. De ble stående og vente.

«Jeg liker ikke at Alexander er ute av syne, David, han kan så lett rote seg bort, og han har ikke så god balanse,» sa hun. «Du skulle ikke ha latt ham gå. Ikke bare stå der, da, gå etter dem.»

David bet ufordrageligheten i seg og trakket ut av stien mens han tenkte for seg selv at hun vel for faen kunne gå selv også. Men han hadde gitt opp å opponere mot tonen hennes for tiden, det førte konsekvent bare til krangel. Så han la i vei med lille Frida på ryggen, forsiktig så hun ikke fikk kvister fra busker og trær i ansiktet. Han følte seg bare sånn passe fornøyd. Han elsket naturen og alt som spirte og vokste der, og han gikk ofte i fjellet for å plukke mose og lav til butikken. Men for ham var det likevel ikke fjellet, men havet som lå hjertet nærmest, og hadde det vært opp til ham, ville familien ha nytt godværet på sjøen denne lørdagen. Men han var blitt nedstemt av Sarah, som hadde forkynt at det de trengte alle sammen, var å bevege seg.

«Hva skal jeg gjøre i båten?» pleide hun å si når han foreslo å dra på sjøen. «Sitte rett opp og ned på en hard tofte i den gamle snekken og være livredd for at ungene skal ramle uti? Jeg må bevege meg, David, og det bør du også.» Så hadde hun smilt sarkastisk og stukket pekefingeren i magen hans, og den hadde sunket dypt inn av årsaker han absolutt ikke hadde til hensikt å rippe opp i. Jo da, de var uenige der, som i så mye annet. Det beste han gjorde i livet, var å tøffe forbi Vernøy og ut i storhavet utenfor og ligge der og duve i havdønningene med fiskesnøret over ripen, akkompagnert av den gamle en-sylindrete SABB-motorens beroligende dunk-dunk-dunk og bølgenes skvulp mot kravellskroget. Aldri følte han seg mer i ett med den mektige naturen enn da, og aldri følte han en større ro og harmoni. Men Sarah var aldri med. David stoppet der Lykke og Alexander hadde forsvunnet ut av syne. Terrenget skrånet bratt nedover derfra og var dekket av einer og små trær, og i et dalsøkk rundt hundre meter nedenfor kunne han skimte den andre barnevennlige turstien, Trollhulestien, som førte opp til en fjellhule hvor det ifølge turlaget bodde en trollfamilie. Men det var bare lureri, det hadde Alexander avslørt for lengst, for han hadde kikket inn i hulen en gang de var der, og ikke sett noen. Hverken hunden eller sønnen var å se. David kikket på klokken. Den var fem over ti. Han lot seg skli nedover i det bratte terrenget, brøytet seg gjennom einer og forbi småtrær, og klatret opp på en knaus hvor utsynet var bedre. Han kunne se den andre stien herfra også, og det gikk flere familier med barn der, men Lykke og Alexander var vekk. Langt nede til høyre skimtet han parkeringsplassen. Den hadde vært nesten tom da de kom, men var nå i ferd med å bli fylt opp av biler. Hvis de ikke snart gikk videre, ville folk ta dem igjen, og de måtte gå i kø slik de hadde håpet å unngå.

Frida begynte å bli sutrete bak på ryggen hans. Det var ikke så rart. Hun satt neppe særlig godt, så mye som han hadde måtte bøye seg ned for å gå klar av busker og trær. Han prøvde å godsnakke med henne, men hun ble mer og mer urolig. David bannet inni seg siden han selvfølgelig skulle ha latt henne bli igjen oppe hos moren. Men det var for sent å tenke på det nå. Nå var han nødt til å skynde seg før hun gikk helt i vranglås.

«Lykke, kom! Alexander, hvor er du?»

Han sto stille og lyttet, så hørte han plutselig hundepiping lenger nede i skråningen.

«Lykke!» David forlot knausen og lot seg skli nedover dit lyden kom fra. Frida begynte å gråte, og han prøvde å berolige henne uten at det hjalp.

«Se, Frida, vi har kanskje funnet vofsen vår, er det ikke fint?» trøstet han mens han fortsatte nedover. Men datteren hylgråt enda mer.

Det var Lykke. Han sto halvt skjult inne i en einebærbusk, og det var så vidt hodet hans stakk ut. Han klynket og klaget og prøvde å komme mot dem i heftige rykk, men langlinen satt fast i busken. David bøyde seg og klappet ham. «Så så, vennen,» sa han. «Alt er bra nå. Ser du, Frida, her er jo Lykke, nå er alt bra!»

Frida lot seg ikke berolige, hun skrek som aldri før og vred seg i bæremeisen. David prøvde å dra til seg linen, men den satt dønn fast, og han måtte strekke hånden inn i den stikkende einen for å få den løs. Det gjorde ikke akkurat Frida mer medgjørlig. Han fikk den løs til slutt og rettet seg undrende, for linen var surret fire–fem ganger rundt greinen på einebærbusken. Hvordan Lykke hadde kunnet bevege seg så mange ganger rundt greinen inne i den tette einen, var uforståelig, men sånn var det åpenbart – og han kunne ikke filosofere over det med en skrikende unge på ryggen. David grep langlinen for å unngå at Lykke stakk av igjen, så reiste han seg og begynte å gå oppover. Datteren var utrøstelig.

«Vær stille, Frida, vær så snill!» formante han.

Han kjente uroen stige. Hvor i all verden var sønnen blitt av?

«Alexander!» ropte han. «Hvor er du?»

Han bandt Lykke til et tre og lot seg skli nedover igjen mot einen der hunden hadde sittet fast, mens Frida fortsatte å skrike bak på ryggen hans. Han løftet på greinene på den tette einen og noen andre einer ved siden av, men sønnen var ikke der, så han rettet seg opp igjen.

«Alexander!» Han laget ropert med hendene. «Du kan komme tilbake nå, vi har funnet Lykke! Alexander!»

Ingen respons. Frida hylte i protest, og Lykke dro i båndet der oppe og pep og klaget. David trakk et hikst, for nå var stressnivået i ferd med å stige til det uhåndterlige.

«Alexander, hvor er du?» brølte han av sine lungers fulle kraft. «Du kan komme, Lykke er her!»

Han gikk opp igjen til hunden, vrengte av seg meisen og satte den ned på bakken. «Frida, vennen min,» sa han så beroligende han kunne. «Du må være flink pike nå, sånn at vi kan finne Alexander og gå videre, ok?»

Men Frida var ikke spesielt mottakelig for voksne argumenter. Hun var fem måneder gammel og satt vondt, ferdig med det. David løftet henne ut av bæremeisen, holdt henne inntil seg og prøvde å roe henne mens han samtidig så seg om i håp om at sønnen ville høre dem og dukke opp.

Men det gjorde han ikke.

«Alexander!» David ropte på ny. Kunne han ha gått opp igjen til Sarah? Nei, det ville han ha sett. En ekkel fornemmelse satte seg i magen hans. De skulle jo aldri ha sluppet gutten av syne, Sarah hadde rett i det, selv om det var like mye hennes skyld som hans! Likevel … Alexander var utrolig selvstendig til tross for sitt handikap. Men dette var ikke normalt. Noe var staur hakkende galt. «Alexander!»

Frida begynte å gråte igjen. Dette kunne han ikke takle alene. Han vendte seg opp mot stien og la hendene til munnen på nytt. «Sarah, du må komme og hjelpe meg her!!» skrek han så høyt han kunne. «Sarah!»

Han brant etter å lete etter sønnen, men det kunne han ikke før Sarah kom og tok hånd om Frida og Lykke. Hadde enda hunden vært brukendes som sporhund, hadde han kunnet sende den ut, men det var den ikke, det var ingen vits i å prøve engang. David satte datteren tilbake i bæremeisen og heiste henne på plass på ryggen mens han ventet på et svar som ikke kom. Han visste det egentlig godt: I fjellet, ovenfor tregrensen, bar lyden over lange avstander, men her nede ble den absorbert av vegetasjonen og brutt av bakketoppen ovenfor. Hun hørte ham sannsynligvis ikke. David tok opp mobilen for å ringe henne, men oppdaget at det ikke var dekning, så han la den resignert tilbake i lommen.

«Alexander, du må komme!»

Han ropte en sistefånyttes gang, så satte en brennende angst seg i brystet hans. Han ga seg i vei opp igjen til stien med hunden i bånd.