HjemArtiklerSkjønne verden, hvor er du: Alice og Felix

Skjønne verden, hvor er du: Alice og Felix

Felix Alice

7. september er det verdenslansering av Sally Rooneys etterlengtede, tredje bok. Skjønne verden, hvor er du handler om fire unge venner, og er en skarp og bevegende skildring av livene deres og kjærligheten mellom dem. Her får du et første møte med Alice og Felix.

En kvinne satt i en hotellbar og fulgte med på døra. Hun så pen og pyntelig ut: hvit bluse, lyst hår som var strøket bak ørene. Hun kikket på mobilskjermen, som viste en meldingsutveksling, før hun igjen så mot døra. Det var mot slutten av mars, lite folk i baren, og utenfor vinduet til høyre for henne begynte sola å gå ned over Atlanterhavet. Klokka var fire over sju, og så fem og seks minutter over. Raskt og uten egentlig å virke interessert sjekket hun neglene sine. Åtte minutter over sju kom en mann inn døra. Han var slank og mørkhåret, med et smalt ansikt. Han så seg om og gransket ansiktet til de andre gjestene, og så tok han fram mobilen og kikket på skjermen. Kvinnen ved vinduet la merke til ham, men utenom å se på ham gjorde hun ikke noe for å fange oppmerksomheten hans. De så ut til å være på omtrent samme alder, i slutten av tjueårene eller begynnelsen av trettiårene. Hun lot ham stå der til han fikk øye på henne og kom bort.

Er det du som er Alice? sa han.

Det er meg, svarte hun.

Ja, jeg er Felix. Beklager at jeg er seint ute.

Hun svarte i en mild tone: Det går fint. Han spurte henne hva hun ville ha å drikke, og gikk bort til baren og bestilte. Jenta i baren spurte hvordan det gikk, og han svarte: Joa, bra her. Og med deg? Han bestilte en vodka tonic og en halvliter. Istedenfor å bære tonicflaska bort til bordet helte han den i glasset med en kjapp innøvd knekk i håndleddet. Kvinnen ved bordet dunket lett med fingrene på en ølbrikke mens hun ventet. Nå som mannen hadde kommet inn, framsto hun mer våken og livlig. Hun så ut mot solnedgangen som om den interesserte henne, mens hun ikke hadde brydd seg om den tidligere. Da mannen kom tilbake og satte fra seg glassene, skvulpet det over en dråpe øl, og hun fulgte dråpen med blikket der den raskt rant nedover glasset.

Du sa du nettopp har flytta hit, sa han. Stemmer det? Hun nikket, nippet til drinken, slikket seg på overleppa. Hvorfor gjorde du det? spurte han.

Hva mener du?

Nei, vi er stort sett ikke nedrent av folk som vil flytte hit. Det er vanligere at folk flytter vekk herfra. Du er vel ikke akkurat her på grunn av jobb?

Å. Nei, egentlig ikke.

Et raskt vekslet blikk bekreftet liksom at han ventet en utbrodering. Det var noe flakkende i uttrykket hennes, som om hun prøvde å ta en avgjørelse, og så kom det et lite, nesten innforstått smil.

Jo, jeg var klar for å flytte et sted uansett, sa hun, og så fikk jeg høre om et hus her like utenfor sentrum – en venn av meg kjenner eierne. Det har visst ligget ute til salg i en evighet, og til slutt så bare begynte de å se etter noen som kunne bo der i mellomtiden. Uansett, jeg tenkte det ville bli fint å bo ved havet. Det var vel egentlig litt spontant. Så … Men det er hele historien, det var ingen annen grunn.

Han drakk og hørte på henne. Mot slutten virket det som hun brått hadde blitt ørlite nervøs, noe som kom til uttrykk ved at hun pustet fortere og satte opp et slags selvironisk uttrykk. Han fulgte med på forestillingen uten synlige reaksjoner, og så satte han fra seg glasset.

Akkurat, sa han. Og før var du i Dublin, var det sånn?

Litt her og der. Jeg var i New York en stund. Jeg kommer fra Dublin, jeg tror jeg fortalte det. Men jeg bodde i New York fram til i fjor.

Og hva har du tenkt til å gjøre nå som du er her? Skaffe deg en jobb eller noe?

Hun nølte. Han smilte og lente seg bakover, uten å ta blikket fra henne.

Beklager alle spørsmåla, sa han. Jeg tror ikke jeg har hele bildet klart for meg enda.

Det går bra. Men jeg er ikke så god til å svare, som du skjønner.

Hva jobber du med, da? Det er det siste spørsmålet mitt. Hun smilte til ham, stramt nå. Jeg er forfatter, sa hun.

Hva med å fortelle hva du jobber med?

Å, det er nok noe mye vanligere. Nå lurer jeg på hva du skriver om, men jeg skal ikke spørre. Jeg jobber på et lager, utafor byen.

Og hva gjør du der?

Ja, hva gjør jeg? gjentok han filosofisk. Henter bestilte varer fra hyllene og legger dem i en vogn og tar dem med opp til pakking. Det er hele jobben, det er ikke særlig spennende.

Så du liker ikke jobben din?

Nei, herregud, sa han. Jeg kan ikke fordra det jævla stedet. Men de ville vel ikke betalt meg for å gjøre noe jeg likte, hæ? Det er det som er greia med jobb, hvis det hadde vært bra, ville man gjort det gratis.

Hun smilte og sa at det var sant. Utenfor vinduet hadde himmelen mørknet, og lysene nede ved campingplassen ble slått på: det kalde salte skinnet fra utelampene og de varmere gule lysene i vinduene. Bartenderen hadde kommet ut fra baren for å tørke av de tomme bordene med en klut. Kvinnen som het Alice, så på henne noen sekunder og vendte blikket mot mannen igjen.

Så hva gjør folk når de skal ha det gøy her? spurte hun.

Samme som andre steder. Er et par puber. Nattklubb nede i Ballina, det er sånn tjue minutter dit med bil. Og så har vi selvfølgelig tivoliene, men det er vi vel litt for gamle til. Du har kanskje ikke noen venner her omkring ennå, du?

Jeg tror dette er den første samtalen jeg har hatt siden jeg flyttet inn.

Han hevet øyebrynene. Er du sjenert? sa han. Hva synes du?

De så på hverandre. Hun virket ikke nervøs lenger, men litt tilbakeholden, mens han lot blikket gli over ansiktet hennes, som om det var noe han prøvde å finne ut av. Det virket ikke som han til slutt, etter et sekund eller to, kom til noen konklusjon.

Jeg tror kanskje det, sa han.

Hun spurte hvor han bodde, og han sa han leide et hus med noen venner, like i nærheten. Mens han så ut av vinduet, la han til at de nesten kunne se dit fra der de satt, det var like forbi campingplassen. Han lente seg fram over bordet for å prøve å vise henne det, men så sa han at det var for mørkt likevel. Uansett, like borti der, sa han. Han lente seg tett på henne, og blikkene deres møttes. Hun senket sitt mot fanget, og det virket som han undertrykket et smil da han sank tilbake i stolen igjen. Hun spurte om foreldrene hans fortsatt bodde her. Han sa at moren hadde gått bort året før, og at hvor faren var, det var ikke godt å si.

Eller, for å være ærlig er han nok et sted à la Galway, la han til. Han kommer ikke til å dukke opp i Argentina eller noe. Men jeg har ikke sett han på årevis.

Det var veldig leit med moren din, sa hun. Joa. Takk.

Jeg har faktisk ikke sett faren min på en stund, jeg heller.

Han er … ikke til å regne med.

Felix så opp fra glasset. Å? sa han. Litt for glad i flaska, mener du?

Mm. Og han … Ja, du vet, dikter opp historier.

Felix nikket. Jeg trodde det var din jobb, sa han.

Hun rødmet synlig av den kommentaren, og det virket som det overrasket ham, kanskje til og med gjorde ham urolig. Veldig morsomt, sa hun. Uansett. Vil du ha en til?

Etter den andre runden tok de en til. Han spurte om hun hadde noen søsken, og hun sa hun hadde en lillebror. Han sa at han også hadde en bror. Mot slutten av den tredje drinken var Alice rød i ansiktet, og øynene hadde blitt blanke og skinte. Felix så akkurat likedan ut som da han kom inn i baren, ingen forandring i oppførsel eller tone. Men mens blikket hennes i stadig større grad gled omkring i rommet og uttrykte at oppmerksomheten hennes var delt mellom ham om omgivelsene, virket han mer intenst oppmerksom på henne. Hun klirret med isen i det tomme glasset for moro skyld.

Har du lyst til å se huset mitt? spurte hun. Jeg har hatt lyst til å vise det fram, men jeg kjenner ingen jeg kan invitere. Altså, jeg kommer selvfølgelig til å invitere vennene mine. Men de er på alle kanter.

I New York.

Flest i Dublin.

Sånn omtrent hvor er huset? sa han. Kan vi gå dit?

Det kan vi så absolutt. Vi er nesten nødt til det. Jeg kan ikke kjøre, kan du?

Ikke akkurat nå, nei. Eller den sjansen tar jeg hvert fall ikke. Men jeg har førerkort, ja.

Har du det, mumlet hun. Så romantisk. Vil du ha en til, eller skal vi gå?

Han rynket pannen for seg selv over spørsmålet, eller hvordan det ble stilt, eller bruken av ordet «romantisk». Hun romsterte i veska uten å se opp.

Ja, vi stikker, hvorfor ikke, sa han.

Hun reiste seg og begynte å ta på seg jakka, en beige, enkeltspent regnfrakk. Han så på mens hun brettet opp det ene ermet så de ble like. Stående strake var han bare så vidt høyere enn henne.

Hvor langt er det? spurte han.

Hun smilte lekent. Har du begynt å angre? sa hun. Hvis du blir sliten, kan du alltids snu og forlate meg, jeg er så vant til det. Å gå, mener jeg. Ikke å bli forlatt. Det er mulig jeg er vant til det også, men det er ikke sånt jeg legger ut om til fremmede.

Til det sa han ingenting, bare nikket, med et slags bistert, overbærende uttrykk, som om denne siden av personligheten hennes, tendensen til å være «vittig» og omstendelig, var en egenskap han, etter å ha snakket med henne en time eller to, hadde merket seg og bestemt seg for å overse. Han sa ha det til bartenderen da de gikk. Det virket som det gjorde inntrykk på Alice, hun så seg over skulderen som om hun ville se en gang til på jenta. Da de var ute på fortauet, spurte hun om han kjente henne. Bak dem kom det et lavt, beroligende sus fra bølgene som slo inn, og det var kjølig i luften.

Jenta som jobber der? sa Felix. Joa, jeg kjenner henne.

Sinead. Hvordan det?

Hun kommer til å lure på hva du hadde der å gjøre med meg.

Felix svarte monotont: Hun har vel en god anelse, tenker jeg. Hvilken vei skal vi?

Alice la hendene i lomma på regnfrakken og begynte å gå oppover bakken. Det virket som hun hadde gjenkjent noe utfordrende eller til og med avvisende i stemmen hans, men istedenfor å la seg ydmyke av det bare hadde blitt mer innbitt.

Ja vel? Møter du ofte kvinner der? spurte hun.

Han måtte gå fort for å holde tritt med henne. Det var et rart spørsmål, svarte han.

Var det? Jeg er vel rar, jeg da.

Du har vel ikke noe med om jeg pleier å møte folk der? sa han.

Egentlig er det vel ingenting med deg som jeg har noe med. Jeg er bare nysgjerrig.

Det virket som han tenkte over det, og i mellomtiden gjentok han med lavere, mindre sikker stemme: Ja, men jeg kan ikke skjønne at du har noe med det. Etter noen sekunder la han til: Det var du som foreslo hotellet. Bare nevner det. Jeg pleier ikke gå dit vanligvis. Så nei, det er ikke så ofte jeg møter noen der. Okay?

Okay, det er greit. Nysgjerrigheten min ble vekket fordi du kommenterte at jenta i baren «hadde en anelse» om hvorfor vi var der.

Ja, hun skjønte vel at vi var der på en date, sa han. Det var bare det jeg mente.

Selv om hun ikke snudde seg for å se på ham, begynte ansiktet til Alice å virke litt mer muntert enn før, eller det var en ny type munterhet der. Du har ikke noe imot at folk du kjenner, ser at du er ute på date med en fremmed? spurte hun.

Mener du det er kleint eller noe? Kan ikke si det plager meg, nei.

Resten av veien til Alices hus, opp langs kystveien, snakket de om Felix’ sosiale liv, eller snarere stilte Alice en rekke spørsmål om emnet, som han grublet over og svarte på. Begge snakket høyere enn før for å overdøve larmen fra havet. Han virket ikke overrasket over spørsmålene hennes og svarte på strak arm, men uten å si så mye eller legge til noe mer enn akkurat det hun ba om. Han sa at han stort sett var sammen med folk han hadde gått på skole med, eller folk fra jobben. De to vennekretsene gled litt over i hverandre, men ikke så veldig. Han stilte ingen spørsmål tilbake, kanskje lot han være på grunn av de nølende svarene han hadde fått tidligere på kvelden, eller kanskje han hadde mistet interessen.

Her, sa hun til slutt. Hvor da?

Hun åpnet en hvit liten port og sa: Her. Han stoppet og så på huset, som lå på toppen av en lang, slak grønn hage. Det var ikke lys i noen av vinduene, og det var ikke mulig å se detaljer ved fasaden, men uttrykket hans indikerte at han visste hvor de var.

Bor du i den gamle presteboligen? sa han.

Å, jeg tenkte ikke på at du kanskje kjente til huset. Da ville jeg fortalt det i baren, jeg prøvde ikke å gjøre meg mystisk.

Hun holdt opp porten for ham, og han gikk inn uten å ta blikket fra huset, som ruvet der oppe, vendt mot havet. Rundt dem fikk vinden det til å rasle i den dunkle grønne hagen. Hun gikk med lette skritt opp stien og lette i veska etter nøklene. De klirret et sted nedi der, men det virket ikke som hun klarte å finne dem. Han sto der og sa ikke noe. Hun beklaget forsinkelsen og slo på lommelykten på mobilen, lyste opp innsiden av veska og kastet samtidig et kaldt, grått skjær over inngangstrappa. Han hadde fortsatt hendene i lomma. Der var de, sa hun. Så låste hun opp døra.

Innenfor var det en stor gang med gulvfliser i rødt og svart mønster. Taklampa var i marmorert glass, og inntil veggen sto et forseggjort, spinkelt bord med en utskåret figur av en oter på. Hun slengte nøklene fra seg på bordet og kastet et raskt blikk i det halvmørke veggspeilet med mørke flekker på.

Leier du dette aleine? sa han.

Jeg vet det, sa hun. Det er selvfølgelig altfor stort. Og jeg bruker millioner på å holde det varmt. Men det er fint, ikke sant? Og de tar ikke noe leie. Skal vi gå inn på kjøkkenet? Jeg setter på varmen igjen.

Han gikk etter henne innover en gang til et stort kjøkken, med kjøkkeninnredningen langs den ene siden og et spisebord langs den andre. Over oppvaskkummen var det et vindu mot hagen bak huset. Han ble stående i døråpningen mens hun lette i et skap. Hun snudde på hodet og så på ham. Sett deg hvis du vil, sa hun. Men du må selvfølgelig bare bli stående hvis du foretrekker det. Tar du et glass vin? Det er det eneste jeg har i huset, av drikke. Men jeg tar meg et glass vann først.

Hva slags greier er det du skriver? Hvis du er forfatter.

Hun snudde seg, uforstående. Hvis jeg er det? sa hun. Du mener vel ikke at jeg lyver? I så fall ville jeg ha funnet på noe bedre. Jeg skriver bøker. Romaner.

Og det tjener du penger på?

Som om hun ante en ny betydning i det spørsmålet, kastet hun et blikk til på ham før hun fylte et glass vann til seg selv. Ja, det gjør jeg, sa hun. Han fortsatte å se på henne, og så satte han seg ved bordet. Det var sitteputer i rynkete vadmelsstoff. Alt så veldig rent ut. Han gned på den glatte bordplaten med pekefingeren. Hun satte et glass vann foran ham og gled ned på en av stolene.

Har du vært her før? sa hun. Du kjente til huset.

Nei, jeg bare vet om det fra oppveksten her i byen. Jeg visste aldri hvem som bodde her.

Jeg kjenner dem nesten ikke selv. Et eldre ektepar. Hun er kunstner, tror jeg.

Han nikket og sa ingenting.

Jeg kan gi deg en omvisning hvis du vil, la hun til.

Han sa fortsatt ingenting, og nå nikket han ikke engang. Det virket ikke som det plaget henne, heller som om det bekreftet en mistanke hun hadde båret på, og da hun fortsatte å snakke, var det med den samme tørre, nesten hånlige tonen.

Du må synes jeg er helt gal som bor her alene, sa hun.

Gratis? svarte han. Nei, faen, det hadde vært galskap å si nei til det. Han gjespet utvungent og så ut av vinduene, eller snarere på vinduene, siden det var mørkt ute nå og glassruten bare reflekterte rommet. Hvor mange soverom er det, sånn av rein nysgjerrighet? spurte han.

Fire.

Hvor er ditt?

Til svar på det brå spørsmålet så hun ikke på ham først, men fortsatte å stirre intenst på vannglasset sitt et sekund eller to før hun så rett opp på ham. Ovenpå, sa hun. Alle er ovenpå. Vil du at jeg skal vise deg det?

Hvorfor ikke, sa han.

De reiste seg. På toppen av trappa var det et tyrkisk teppe med grå dusker. Alice skjøv opp døra til rommet sitt og slo på en liten gulvlampe. Til venstre sto en stor dobbeltseng. Det var nakent plankegulv og en peis med jadegrønne fliser langs den ene veggen. Til høyre var det et stort skyvevindu som vendte ut mot havet, mot mørket. Felix gikk bort til vinduet og stilte seg tett inntil så hans egen skygge formørket det skarpe reflekterte lyset.

Må være fin utsikt her på dagtid, sa Felix.

Alice sto fortsatt ved døra. Ja, det er vakker utsikt, sa hun.

Enda bedre om kvelden, faktisk.

Han snudde seg bort fra vinduet og besiktiget resten av rommet mens Alice så på.

Veldig fint, konkluderte han. Veldig fint rom. Skal du skrive en bok mens du er her?

Jeg kommer vel til å prøve. Og hva handler bøkene om?

Å, jeg vet ikke helt. Mennesker.

Nå er du litt vag. Hva slags mennesker skriver du om, mennesker som deg?

Hun så rolig opp på ham, som for å si noe: kanskje at hun skjønte hva slags spill han holdt på med, og at hun godt kunne la ham vinne også, så lenge han ikke spilte ufint.

Hva slags menneske er det du mener jeg er? sa hun.

Det virket som noe ved det rolige, kjølige uttrykket hennes gjorde ham usikker, og det kom en skarp liten latter. Så så, sa han. Det er bare noen timer siden vi møttes, jeg har ikke bestemt meg helt enda.

Du får si fra når du har det, da. Kanskje jeg gjør det.

Noen sekunder sto hun der helt stille i rommet mens han gikk litt rundt og lot som han så på ting. De visste da, begge to, hva som kom til å skje, selv om ingen av dem kunne ha pekt på akkurat hvordan de visste det. Hun sto der uttrykksløs og ventet mens han fortsatte å se seg omkring, til han endelig, kanskje fordi han ikke lenger hadde krefter til å utsette det uunngåelige, takket henne og gikk. Hun fulgte ham ned trappa – et stykke ned. Hun sto i den da han gikk. Det bare ble sånn. Begge hadde dårlig samvittighet etterpå, ingen av dem kunne helt si hvorfor kvelden hadde endt så dårlig. Der hun sto i trappa alene, kikket hun opp på avsatsen. Følg blikket hennes nå, og legg merke til soveromsdøren som ble stående åpen, gjennom stolpene i gelenderet ses et stykke hvit vegg.