Ingen varer i handlekurven

Logg inn

Har du ikke bruker? Registrer deg

Har du glemt passord? Tilbakestill

HjemArtiklerRedaktøren anbefaler: Retten til sex av Amia Srinivasan

Redaktøren anbefaler: Retten til sex av Amia Srinivasan

Artikkel 7

På den ene siden er sex noe høyst privat, på den andre siden er det tett forbuden med samfunnet rundt oss. Amia Srinivasans Retten til sex utfordrer vårt tillærte syn på seksualitet og kjønn, og stiller spørsmål ved hva frihet egentlig er. Sjefsredaktør Anne Fløtaker forteller her om hva som gjorde at hun antok akkurat denne boken.

Det er snart tre år siden jeg leste Amia Srinivasans essay om Elliot Rodger, studenten som drepte seks og såret seksten, og selv oppgav som grunn at «… jeg var utstøtt og avvist, ble tvunget til en tilværelse i ensomhet og ubetydelighet, bare fordi den kvinnelige delen av menneskeheten ikke var i stand til å se noen verdi i meg.» I dette essayet skriver Srinivasan, som er professor i filosofi i Oxford, om incels, og om det å føle at man har en rett til å bli sett og begjært. I Rodgers tilfelle rettet hatet seg mot vakre, unge studenter som ikke var interessert i ham.

Jeg kunne ikke legge fra meg essayet fordi jeg på samme tid arbeidet med Matilda Gustavssons Klubben, en bok der kvinner forteller om overgrep fra mannen som i en årrekke dominerte det svenske kulturlivet. Han følte at han hadde en rett til å ta for seg. Rodger følte at hans rett til sex ble underminert av kvinnene som ikke fant ham attraktiv. På hver sin måte la disse to mennene mange kvinners liv i grus. Og at to kvinner skrev om samme fenomen fra helt ulik vinkel, gjorde meg interessert. Jeg opplevde at begge beskrev hvordan menn følte seg berettiget til andres kropp. At de snakket om at seksuelt begjær i høy grad henger sammen med politikk og sosial status. Og det slo meg som et uttrykk for en strømning i samfunnet.

Det tok noen år før Srinivasan hadde skrevet sine essays ferdig, men de har vært vel verd å vente på. I essayet Samtaler med studentene mine om porno tar hun opp det faktum at pornografien i stor grad har unnsluppet en filosofisk diskusjon, og at det å nekte å ta innover seg at et menneskes pulbarhet henger sammen med politisk relevante problemstillinger, er å opprettholde maktstrukturene pornografien fremelsker. I Om å ikke ligge med studentene sine setter hun søkelyset på at asymmetrien i en lærer/elev-relasjon, eller for den del en arbeidsgiver/arbeidstaker-relasjon, i seg selv setter et samtykke til side. Hun diskuterer hva et samtykke egentlig er, og hvor lite egnet et samtykke er til å beskrive eller forløse en relasjon.

Jo mer jeg leser av Srinivasan, desto mer interessant finner jeg tankegodset hennes. Hun gir ikke etter for ønsket om enkle løsninger. I stedet velger hun å gå i dybden og løfte frem og dissekere også de ubehagelige sidene av problemstillingene hun tar opp. Ikke ulikt det Chanel Miller gjør i sin bok, Du skal vite hvem jeg er. Miller er nådeløs mot seg selv så vel som mot overgriperen og rettssystemet. Srinivasan er nådeløs mot rase- og klassesamfunnet og de maktstrukturene som styrer attraktiviteten og begjæret. Det ble naturlig for meg å lese disse tre bøkene med samme blikk. For der Gustavsson og Miller forteller de personlige historiene, diskuterer Srinivasan hvordan personlige preferanser styres av samfunnets normer, hvordan nytelse og etikk ikke nødvendigvis henger sammen. Å lese hennes essays er å utsette seg for ideer som er både ambivalente og til tider ubehagelige, og som avslører hulheten i det vi trodde skulle være løsningene. Faktisk er det blitt en enda viktigere og mer aktuell bok enn den jeg antok for tre år siden.