Utdrag: Mentalisten av Camilla Läckberg og Henrik Fexeus

FEBRUAR

Tuva trommer stressa med fingrene på kafédisken. Hun er fort- satt på jobb, på kafeen ved Hornstull, selv om hun ikke burde vært det. En kunde som nettopp hadde satt seg borte i hjørnet, ser irritert på henne, og hun svarer med et drepende blikk. Hun memorerer utseendet hans og tenker at den kunden ikke kommer til å få noe hjerte i cappuccinoen neste gang. Kanskje en utstrakt langfinger.

Hun blir i dårlig humør når hun ikke kommer i tide. Og nå er hun virkelig sent ute. Hun drar det blonde håret bak øret uten å tenke over det. Linus skulle vært hentet i barnehagen for en halvtime siden. Hun er immun overfor de bistre minene til personalet der, dem har hun sett altfor mange ganger til å la seg prege av det. Men toåringen hennes kommer til å være lei seg. Og Tuva er ikke den som skuffer barn. Særlig ikke Linus. Hun vet ikke hvor mange ganger hun har sagt at hun kunne dø for ham. Men i virkeligheten er det ikke alltid så lett. Selv om gudene skal vite at hun prøver. Noe så jævlig hardt. Hun tar av seg forkleet, åpner døra til bøttekottet og slenger forkleet i den overfylte haugen med vask. Hun kan ikke gå før hun har fått avløsning. Hvor i helvete er han?

Martin, faren til Linus, hadde vært bortreist den dagen sønnen hans ble født. Tuva klandret ham ikke for det, hun hadde blitt kjørt akutt med ambulanse til sykehuset to uker tidligere enn beregnet. Derimot syntes hun det var rart at Martin ikke kom på besøk på fødeavdelingen i de døgnene hun ble liggende der. Fødselen hadde ikke vært helt uten komplikasjoner. Hun hadde vært for omtåket til å huske alt, hadde bare vage minner av leger som målte verdiene på henne og babyen gang på gang og bekreftet at alt var bra. Akkurat som Martin gjorde i de kortfattede tekstmeldingene hun fikk under sykehusoppholdet. Han skulle komme, skrev han, måtte bare fikse noen greier først. Men om dagene på sykehuset var tåkete, husket hun knivskarpt den tomme leiligheten som ventet på henne og Linus da de kom hjem. Mens hun hadde født og kjempet for sønnen deres, hadde Martin tatt sakene sine fra leiligheten og dratt. Det var tydeligvis det han måtte «fikse». Hun hadde verken sett eller hørt noe fra den feige kødden siden den gang. Kanskje like greit, hun ville antagelig ha drept ham hvis han hadde dukket opp igjen.

I stedet hadde det vært henne og Linus mot verden. Bortsett fra at verden som regel kom imellom dem. Som nå. Daniel, som skal jobbe ettermiddagsskiftet, skulle vært her for en time siden. Men han har fortsatt ikke kommet. Hun hadde vært nødt til å ringe og vekke ham. Klokka halv to på ettermiddagen. Hadde hun noen gang vært så ansvarsløs da hun var tjueen? Antagelig. Ikke rart at det ikke hadde funket mellom dem. Hun ser på klokka på håndleddet.

Hel.Ve.Te.

Hun tar på seg dunjakka og lua, og lager deretter to doble espresso. En i porselenskopp og en i pappkrus.

Det er antagelig Matti som nok en gang har måttet bli igjen i barnehagen for å vente på henne. Matti, den av pedagogene som sønnen hennes har begynt å kalle pappa. Hver gang det skjer, kikker Matti på henne med det blikket. Det som betyr at hun burde tilbringe mer tid med sønnen sin i stedet for å jobbe. Takk for den dårlige samvittigheten, liksom. Som om det ikke er nok å måtte møte tårene til Linus, som gråter fordi han ikke vet når mamma kommer denne gangen heller.

Espressoen blir ferdig akkurat idet Daniel slentrer inn gjennom døra med håret til alle kanter. Den bistre februarkulden trenger inn i lokalet sammen med ham, og noen av gjestene hutrer demonstrativt, men Daniel ser ikke ut til å registrere det. Eller så bryr han seg ikke. At hun noen gang kunne synes at han var det minste tiltrekkende.

«Her,» sier hun med all den kulden det er mulig å presse inn i tre bokstaver, og skyver porselenskoppen mot ham. «Du trenger den sikkert. Jeg drar.»

Hun venter ikke på svar, bare tar pappkruset i hånden og stormer ut i snøen, som ennå ikke har gjort tegn til å smelte bort. Hun er litt uoppmerksom og løper rett inn i et skrøpelig, gammelt par.

«Unnskyld, jeg er sent ute, skal hente i barnehagen,» mumler hun kjapt uten å se på dem.

«Jaså, ja, men barn kan overraske en. De kan være usedvanlig handlekraftige helt på egen hånd.»

Stemmen er vennlig, ikke anklagende.

Tuva svarer ikke, men er lettet over at det ikke blir noe bråk om at hun er klønete. Folk er så utrolig nærtagende. Det har hendt flere ganger at gjester ikke bare har krevd å få dekket renseriutgifter, men også saftig økonomisk kompensasjon hvis hun har vært uheldig og sølt litt kaffe på dem. Hun smiler unnskyldende til paret. Kaffen i hånden til Tuva skvalper og minner henne på at hun virkelig ikke har tid til dette. Hun får sagt unnskyld enda en gang og begynner å småløpe mot T-banen mens hun styrter espressoen i farten. Den varme kaffen brenner, først på tungen og deretter i magen. Smaker kjemisk. Nesten som medisin. Hun må rense maskinen. Kontrasten til kulden ute får kaffen til å føles enda varmere.

Når hun har hentet Linus, har hun tenkt å ta ham med seg tilbake til kafeen. Daniel får spandere alt Linus vil ha av boller og bakverk. Det er ikke mer enn rett og rimelig. Til helvete med makaroni og kjøttboller i dag. I morgen skal hun reise bort. Men i kveld er det bare henne og Linus.

Hun når trappa til T-banen akkurat idet beina svikter. Hun roper ut og får tak i rekkverket i siste øyeblikk. Må ha snublet. Så travelt har hun det ikke, trenger jo ikke å komme forslått til barnehagen.

Hun prøver å reise seg, men det er som om knoklene i beina er borte. Føttene gir etter under henne. Hun er svimmel. Kvalm.

Nesten som om hun skal besvime. Den samme følelsen som da hun fikk all den medisinen på sykehuset. Ved fødselen.

Linus.

Jeg kommer.

Hun prøver å dra seg opp ved hjelp av rekkverket, men armene er flere kilometer lange. Rekkverket svever høyt over hodet på henne, og hun har ikke lenger noe begrep om hvordan et rekkverk fungerer. Mørke flekker danser i utkanten av synsfeltet. Plutselig snurrer verden flere runder, og en liten stemme inni henne sier at hun faller nedover trappa. Hun kjenner ingenting.

Det første Tuva merker da hun våkner, er at det gjør vondt i leddene. Hun ligger ikke komfortabelt. Smatter med leppene og kremter. Tørr i hele munnen. Rester av en doven smak hun ikke kjenner igjen. Det tar noen sekunder å komme helt til bevissthet, så oppdager hun at hun ikke ligger i det hele tatt. Hun står på kne, lett framoverbøyd. Vegger presser mot henne på alle kanter. Til og med ovenfra, mot nakken.

Som om hun befinner seg i en trang kasse.

Det gjør for vondt til å være en drøm. Men det kan ikke være virkelig, heller. Det kan ikke det. Og likevel. Lukten av tre er altfor virkelig. Lys siver inn gjennom smale, korte sprekker og danner rektangler på de nakne armene og beina hennes. Nakne… Hvor er klærne? Hun mangler ikke bare jakka, men hettegenseren også. Og jeansen. Noen har kledd av henne. Hun sitter i topp og truse, og det må bare ikke være virkelig.

Hun smatter med leppene igjen. Den kjemiske smaken er der fortsatt. Det må ha vært noe i kaffen. Noen hadde puttet noe i den uten at hun merket det. Og hun hadde vært for stressa til å reagere. Drukket alt sammen.

Det stikker i huden idet adrenalinet begynner å strømme rundt i kroppen. Hun må ut. Hun skriker og presser mot veggene i kassa så hardt hun kan. Treverket svikter, men ikke nok til å sprekke eller til at kassa skal åpne seg. Siden hun sitter på kne, kan hun ikke sparke, hun må nøye seg med å slå håndflaten i veggene, og de er altfor nær til at hun får kraft i slagene. Lyset på den ene siden av henne blir plutselig blokkert. Det er noen utenfor kassa.

«Slipp meg ut!» roper hun. «Hva er det du driver med?» Ingen svarer. Men hun føler tilstedeværelsen. Hører åndedrag.

Hun roper igjen, men stillheten er fortsatt like kompakt, like truende. Den stikkende følelsen sprer seg over hele huden. Hun slår mot treveggene med fornyet kraft, men det trange rommet nekter å gi henne den kraften hun trenger.

«Hva vil du?» roper hun mens hun blunker bort tårene. «Slipp meg ut, vær så snill, så kan vi snakke. Jeg må hente Linus!»

Hun kikker ned på armen. Glasset på armbåndsuret er knust, og viserne har stoppet nøyaktig på klokka tre. Matti må ha ringt og prøvd å få tak i henne nå. Kanskje han har begynt å lure på hvor hun er, kanskje han har begynt å lete og kommer til å finne henne i denne kassa når som helst, kanskje … kanskje hun ofte pleier å komme enda senere til barnehagen enn dette.

Ingen leter etter henne.

For ingen savner henne ennå. Ingen vet at hun er kidnappet.

Kidnappet. Betydningen av ordet synker inn, og det blir vanskelig å puste. En metallisk lyd i nærheten av kassa får henne til å rykke til.

«Hallo?» roper hun.

Noe sølvfarget og spisst blir stukket inn gjennom en av de nedre sprekkene til venstre for henne. Det ligner spissen på et sverd. Stålbladet fortsetter langsomt inn i kassa. Hun prøver å dra bort låret, men det er for trangt. Hun kommer ingen vei. Spissen på sverdet når låret og blir presset hardt mot huden. Det gjør vondt, selv om det ikke er like spisst som det ser ut.

«Au, hva er det du driver med!» roper hun. «Hold opp!»

Sverdbladet fortsetter å presse mot låret til det punkterer huden, og en bloddråpe dukker opp. Bevegelsen er prøvende. Som om personen utenfor prøver seg fram. Tuva skriker igjen, men hører knapt ordene selv. Så letner trykket uten forvarsel, og bladet blir trukket tilbake noen centimeter.

Lyden av en motor som blir startet. Sverdbladet begynner å vibrere og beveger seg framover igjen, og denne gangen stopper det ikke da det når beinet hennes. Tuva skriker høyt da det skjærer inn i lårmuskelen. Sverdet fortsetter innover i vevet mens skriket hennes overdøver motoren. Smerten er vanvittig. Fargeeksplosjoner dekker synsfeltet mens nerveendene står i brann. Verden forsvinner, det fins bare smerte. Sverdet når lårbeinet, og vibrasjonene i bladet forplanter seg gjennom skjelettet, får hele henne til å vibrere. Tuva klarer ikke å holde igjen og kaster opp over seg selv og det blodige sverdet. Bladet glir til slutt over knokkelen i låret hennes og fortsetter ut gjennom muskelen på den andre siden. Sverdspissen er nesten obskøn da den blir presset ut gjennom huden. Blodet begynner umiddelbart å pulsere ut av det nye hullet. Det følger buen på beinet og samler seg i en dam under henne. Og sverdet stopper ikke. Det fortsetter å bevege seg gjennom låret hennes, på vei mot det andre beinet. Hun klarer fortsatt ikke å flytte seg.

«Hold opp, vær så snill, hold opp,» trygler hun gjennom gråten. «Jeg må hente Linus. Jeg er sent ute. Han er alene.»

Da sverdet blir drevet gjennom det andre beinet, er Tuva forberedt på smerten. Men det er ikke mulig å være forberedt på den. Hun brøler høyt og skulle ønske hun var bevisstløs, gal, hva som helst for å slippe å kjenne noe mer. Det går noen sekunder. En evighet. Hun kan ikke se lenger. Klingen går til slutt gjennom begge beina hennes og ut gjennom en sprekk på motsatt side av kassa. Sverdet slutter endelig å vibrere.

Men motorlyden fortsetter.

Noe stikker henne på baksiden av skulderen, og den delen av Tuva som er fornuften hennes, dør. Hun kjenner det rent fysisk, hvordan en del av hjernen kollapser. For det er naturligvis sprekker bak henne også. Hun prøver å lene seg fram for å komme unna sverdet i skulderen, men bevegelsen får det til å svi enda mer i lårene. Og Tuva er ikke der lenger. Hun er på fødeavdelingen og kjemper for sønnen sin, hun er på kafeen der hun hadde flaks og fikk jobb, hun kliner med Daniel, hun er sammen med Martin, og han sier at han elsker henne. Hun hører lyden av brusk og vev som blir revet i stykker i ryggen, og tenker at Linus pleier å kalle Matti pappa.

Så kikker hun ned og ser hvordan huden under kragebeinet blir tøyd ut, før den sprekker og sverdet kommer ut på framsiden av henne. Som et trylletriks. Hun er tryllekunstnerens assistent, og snart kommer hun til å få applaus. Det har hun sett på TV. Blodet fra brystet farger toppen rød mens sverdet fortsetter fram til en av sprekkene i veggen. Lukten av jern er overveldende.

De blå øynene til Linus foran henne.

Forlater du meg også, mamma?

En pipende lyd trenger seg ut av strupen da hun prøver å snakke.

«Vær så snill. Jeg er sent ute.»

Noen flytter på noe utenfor kassa. En av sprekkene foran ansiktet hennes blir mørk. Et tredje sverd. Avstanden til Tuvas hode er bare et titalls centimeter. De to sverdene som allerede gjennomborer henne, holder henne på plass.

«Ikke mer,» hvisker hun.

Sverdet beveger seg langsomt, men avstanden er altfor kort. Hun ser hvordan det skinner i spissen, til den kommer så nær at øynene ikke klarer å fokusere ordentlig.

Linus. Unnskyld. Mamma elsker deg.

Hun rykker til idet spissen streifer øyekroken mellom det høyre øyet og neseroten, før sverdet fortsetter innover og punkterer øyet. Noe fuktig renner ned på kinnet og Tuva blir blind på høyre side. Men det gjør ikke vondt. Det gjør i det minste ikke vondt lenger.

Hvorfor lukter det brent? er Tuvas siste tanke.

Så skjærer sverdet inn i hjernen hennes.